Da var det dags att oppdatere bloggen igjen etter noen veldig busy`e uker. Har ikke hatt snev av mulighet til å oppdatere da det har skjedd ting hele tiden.For å kunne klare å få med meg alt blir det en liten bildekavalkade med beskrivende tekst. La oss starte omvendt kronologisk med start av:
Praksis
Vi på flerkulturell pedagogikkstudiet har 4 ukers praksis (anno 15 dager med 3 timer hver dag) i Nicaraguanske barnehager. Min gruppe (Meg, Lene og Kine) er plassert i en liten barnehage kalt Guadalupe. Her har vi nå den første lille uken vært på 2 og 3 nivå som tilsvarer 4-5åringer. Barnehage i Nicaragua er ikke som i Norge. Her er det mer skolepreg over hverdagen, der barna går kledd i uniformer og sitter på pulter. De fleste Nicaraguanske barn begynner i skolesystemet når de er 3-år, begynner de senere kan de risikere å komme etter. Jeg fikk av læreren høre at det fantes såkalte “prenatural” skoler for barn under 3-år, men dette var visstnok veldig dyrt. I denne pre-escularen betaler foreldrene 260 Cordobas (ca 80kr) i måneden for at barna skal få gå der, noe som er veldig dyrt for den normale Nica i gata. I den forbindelse har mange barn en “gudfar” som betaler donasjoner. Sønnen til “profesoraen” hadde f.eks. en “gudfar” fra USA som betalte halvparten av skolepengene hans.
Mange av lekestativene på lekeplassen var skikkelig forfalne noe man kan se på denne relativt “rette” stigen.
Klasserommet er godt og varmt, selv med den lille vifta i taket. Er hvertfall system på stolene og tilhørende sekker.
Den “sunne” kiosken barna kan handle godis, pizza og chips i under “storefri” før lunch. En god skikk Nicaragua har fått av USA, der man heller spiser godis enn frukt. De hadde faktisk prøvd å innføre frukt i kiosken for en tid tilbake, men falt bort fra det igjen da barna heller ville ha godis (Doooh!). Hvis man tar et 4-5 årig barn med makk i rompa på en skolebenk og plusser på litt sukker fra kiosken/hjemmet, får man en vannvittig energibunt. Dette kan man merke på støynivået, der “profesoraen” hele tiden må holde fokuset oppe. Jeg merker jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem, og det etter bare 3 timers praksis.
To gringoer og to amigoser i skjønn forening.
I forbindelse med undervisningen med frukt, form og farger, tok vi med noen konkreter og smaksprøver til barna. Dette gikk ned med liv og lyst, helt til det var tomt. Så hvorfor alt goderifokuset?
San Juan del Sur
Joakim og Rigo, våre Kulturstudiefeltsjefer, fikset oss buss og vi satt kursen mot San Juan Del Sur på helgetur, eller ferie om du vil. Nicaraguas svar på Mallorca med turister rundt hvert hushjørne skuffet ikke i all sin vakre prakt…
I motsetning til Las Penjitas brennheite mørke sand, var det her deilig hvit som det faktisk gikk an å gå på…
Norske sydenturister klare for ferie på Mallorca eller San Johan i sør om du vil.
Det er ikke bare i Rio, Jesus passer på oss…
Stikker du innom San Juan bør du ta turen til Restaurant Colibri og ta en matbit. Her var det fantastisk god mat og herlig service… Ps: må forhåndsbookes…
Bølgene er store, så her må man passe på selv om man er på grunna… Er man glad i å surfe fins det plenty av boltreplass. Nesten halve gjengen kjøpte seg surfebrett noe som kunne merkes på benplassen i bussen på vei hjem.
Konklusjon: San Juan = lite søvn, mye morro, men vær forsiktig så du ikke blir ranet (to amerikanske damer fikk merke dette mellom to strenderr, og ble frastjålet penger, kamera og en flaske vann(!), men smykkene fikk de beholde… spesielt) eller kastet mat på(!) av lokale idioter (noe mine gode venner Vidar og Lene ble i de sene nattestider).
Tur til Vulkan, Cerro Negro.
Inkludert i studiegebyret hos Kulturstudier fantes en tur til Cerro Negro. Dette er visstnok det amerikanske kontinents yngste vulkan med sine rundt 160 år. Det ble en trivelig søndagstur opp den svartdekte sandhaugen (gikk ca. en halvtime å labbe opp og 5 min å “slaide” ned).
Vindfullt med god utsikt oppe på toppen…
We could live by the “top” of the mountain
Her skulle man hatt med seg telemarkskia gitt… Deilig pudderaske…
Bratt var det og skitne ble man (om man ikke var det fra før).
Vel nede hadde man et oppdrettsanlegg for iguana og klapperslanger. Lene var så heldig å få lov til å holde.
Jeg pratet forresten med en lokal Nicaraguaner (bekjent av Rigo) på bussen på vei hjem fra vulkanen. Jeg spurte ham om hvorfor det kommer kanon/rakettsmell konstant i Leòn. Dette hadde den enkle forklaring at hver enkelt kirke i byen (det er ikke få) ofte har en eller annen feiring på gang, nicaraguanere er veldig religiøse, som de dermed feiret med noen skikkelige smell. Greit og vite da man til tider har trodd at det har vært krig på gang.
Velkomstfest
Det har også vært velkomstfest for oss siden sist, der vi ble servert god mat, herlig dj som ikke kunne bytte sang uten å mikse inn en tute, god drikke, godt selskap og ikke minst et herlig mariachiband. Dansefaktoren var høy og natten ble lang…
Doing that Mariachi…
Brødrene Ginger hadde funnet frem festantrekket.Avslutter denne oppdateringen med et stemningsbilde fra Casa Rigüense hvor vi har våre pedagogikkseminar. Tittel: Mona i sona…
Nica-funfact: Gjennomsnittsalderen i Nicaragua er by the moment bare 21 år….
Kos Kjetil