vi er så heldige at vi får et lite syn av en morgentrimmende mann hver morgen med god utsikt fra vår lille veranda.

Her om dagen dro jeg og Charlotte og noen andre jenter til en skole for å være engelsklærere for en bunch med vietnamesiske unger på 10 -13 år. det startet med en introduksjonsrunde, hvor en og en skulle stå foran klassen å bli bombandert med spørsmål om alt og ingenting. Jeg var selvsagt en av de få som ble plukket ut, og fikk noen interessante spørsmal stilt av små, søte vietnamesere. vi skal heretter ha klassen en gang i uka hver og vi er 3 stykker som skal undervise samtidig. dette kan bli både spennende og utfordrende. min første gang som lærer er nå på fredag, og charlotte sin neste torsdag.  jeg tror det vanskeligste blir å lære seg alle de vietnamesiske navnene.

Vi tok buss klokken 7 på lørdag morgen for å dra til My Son og ruinene der. det tok ikke lang tid før sola stekte og ryggene rant. alle presset seg sammen på stedene med skygge mens vi hørte på en entusiastisk vietnameser som snakket om de ulike templene. vietnamesisk-engelsk er nokså vanskelig å forstå, så vi fikk vell ikke med oss halvparten av hva han sa engang, men pent var det og høydepunktet var at vi oppdaget en ny drikk! nemlig Wintermelon brusen. en herlig brus med aromatisk smak. fantastisk når man dør av tørst og er klar for en forfriskende brus uten kullsyre(dette er den rareste smaken vi har smakt, en god blanding av stekt sukker og gammel te som har trekt for lenge).

etter å ha svettet av oss det meste av sminken og ser ganske slitne og røde ut, skal vi opp på Marble Mountain, bare for å bli enda litt svettere. vi har fått bekjed om at det skal være 100 trappetrinn, men finner fort ut at det bare var opp til det første stadiet. vi tok så fatt på veien inn i noen marmor-grotter og kavet oss opp til toppen. vi er alle overbeviste om at vi må jo opp på toppen for å finne veien tilbake og ned fra fjellet, og smiler fornøyd med oss selv. etter at vi har kavet oss ned på andre siden, går det ikke lang tid før vi finner ut at det er jo en topp til! herlig, da har vi jo sjangs til å bli enda litt varmere og enda litt slitnere, så vi tar fatt på den neste toppen med det samme. vi er fortsatt uvitne om at det er bare for egeninteresse å bestige dem, mens vi hele tiden tror det er ingen annen vei å gå for å komme ned på andre siden. vi tar for oss de neste trappene og kommer opp til toppen(noe som faktisk er den høysete toppen) og puster lettet ut, før vi finner ut at vi må ned igjen samme vei, derfor står vi en god stund og venter til de verste svettekjertlene har gitt seg og går ned igjen(med en ganske spesiell gange må jeg kunne påstå) charlotte og ingvild skalv sånn i anklene at de gikk noe som lignet en ande-gange. etter den slitsomme turen dro vi hjem og sov, før vi skulle ut på byen.

– Rikke –

Her er hele Kulturstudier-gruppa på My Son.
– Rikke og Charlotte –