Egentlig har jeg langt viktigere ting å gjøre, men for fansens skyld ser jeg meg nødt til å skrive litt her.
På fredag, da vi var ute og tok en øl (bare én, altså), ble vi spurt om å være med i en Tamil-film. Tamilwood (som jeg kaller det), er den lokale varianten av Bollywood, og altså filmindustrien her i Tamil Nadu (“fylket” vi bor i). Siden det å spille i en indisk film står på lista over de fem tingene jeg må få gjort før jeg forlater India, sa jeg selvfølgelig ja. Egentlig er jeg litt overrasket over at ingen har spurt meg før, men jeg får vel bare trøste meg med at det endelig har skjedd – og at mine dager som uoppdaget stjerne er over.
Filmindustrien sover ikke (ikke en gang etter en natt på byen), og klokka åtte morgenen etter ble vi derfor hentet utenfor huset vårt, og kjørt til filmsettet. Overraskende nok fikk jeg ikke den rosa limoen jeg hadde bestilt, men ble plassert i en nokså vanlig auto. Det måtte nok ha skjedd en feil et eller annet sted, men etter å grått noen store, maskarasorte tårer, skreket høyt til Ane og kjeftet litt på sjåføren, bestemte jeg meg for å ikke lage en scene. Mangel på kommunikasjon er ganske vanlig her i India, og jeg er jo ikke akkurat typen til å henge meg opp i detaljer. På turen underholdt jeg alle sammen med små utdrag fra ulike teaterstykker. Spesielt godt mottatt ble min egen tolkning av Romeo og Julie; monologen “Just Juliet”. Turen var uheldigvis ikke lang til at jeg fikk gjort meg ferdig, men folk fikk i hvertfall en liten smaksprøve på mitt talent.
Selv om de hadde glemt å legge ut den røde løperen, ble vi godt mottatt ved filmsettet. Der fikk vi hilse på noen av de ca. tusen indiske mennene som jobbet rundt om på settet, og ble tildelt hvert vårt sexy kostyme. Siden vi skulle spille australske jenter (muligens utsatt for noe dop, vold og upassende oppførsel), fikk vi naturligvis knallfargede sykkelshortser og singletter. Etter å ha skiftet, stusset jeg litt over at alle hadde det samme kostymet. Hvorfor skulle jeg – stjernen – menge meg stilmessig med bermen? Det var jo helt tydelig at dette kostymet var for standardrollen, og det kunne da ikke gjelde meg?
Heldigvis var det flere som stusset over dette, og jeg ble raskt ført inn i et nytt omkledningsrom. Jeg skulle selvfølgelig ikke spille noen hvemsomhelst, forklarte de meg, og geleidet meg inn i et nytt, mye mer kledelig kostyme. Etter litt om og men med kostymet, og noen små minutter i sminkestolen (det er jo vanskelig å forbedre noe her), var jeg klar. Så sto jeg der, da, i en gul håndduk, med blå ringer rundt øynene, og følte meg som en prinsesse. Ikke bare hadde jeg egne folk til sminke, klær og hår – jeg hadde en egen mann som bar skoene mine når jeg ikke brukte dem. Og dette fikk jeg penger for!
Filmen kan jeg selvfølgelig ikke fortelle for mye om, men jeg kan jo avsløre at jeg hadde hele to scener med den store helten, og at jeg gjorde en fantastisk rolle som ufrivillig rusmisbruker. I en dramatisk actionscene ble jeg skutt i brystet, og imponerte med en blodig død. At helten, og alle andre, sa jeg gjorde en god jobb, var vel egentlig ingen overraskelse. Dette fikk vi altså 1500 rupees for, men da de ringte og ville ha meg tilbake i dag, fikk jeg naturligvis diskutert opp prisen til 2000 rupees. Det skulle jo bare mangle, for en stjerne som meg.
I dag tidlig, da jeg og Ane møtte opp til filming (som for anledningen fant sted i et gammelt fengsel midt i Pondi), hadde vi fått mange fans, som alle ville bli fotografert sammen med oss. Derfor ble dagen brukt til overraskende lite filming, og overraskende mye fotografering. Alle inderne ville jo få et bilde av seg selv sammen med stjernene, og så snille som vi er, kunne vi jo ikke si nei. Jeg tror faktisk vi ble fotografert oftere enn denne indiske “helten” alle snakket om, og dette satt vi selvfølgelig pris på. Nå har jeg blitt lei av å skrive blogg, og vil heller fokusere på autografer en liten stund. Vi snakkes senere, Norge.
Siden jeg vet hvor mye dere savner meg, legger jeg inn noen bilder av meg selv fra filmsettet. Bare for å sette stemninga. Jeg legger også ved et bildet av fansene mine, og en mann som ville ta bilde av oss. Ja, også Ane, da. Det skulle jo bare mangle.
Her har jeg spist litt lunsj, og er (som dere ser) godt fornøyd.
Her har jeg oppdaget at den australske mannen i bakgrunnen, savner lighteren jeg stjal av han på lørdag, og er ganske stolt.
Her blir hendene mine vasket – for det kan jeg jo ikke finne på å gjøre selv!
Her klager jeg, som vanlig, over noe. Sikkert maten, pengene, kostymene eller sola.
Her har jeg pynta meg!
Her er Ane.
– Ylva –