På fredag var det “indian day” på skolen, så på torsdag dro vi ut for å skaffe oss sarier, som er det de fleste indiske kvinner går kledd i. Selv om jeg så litt mørkt på flere timer med klam og varm shopping, gledet jeg meg til se på mange fine sarier, og til slutt finne min egen. Vi startet dagen med å handle bøker, og se etter fotlenker (som selvfølgelig ikke passet, fordi inderne har bittesmå føtter), så da vi kom til saributikkene var jeg allerede litt lei. Heldigvis ble selve sarishoppingen overraskende smertefri.

Vi havnet i noe som må være en av byens mest snobbete saributikker, og der ble vi behandlet som prinsesser. Det var deilig, kald luft der inne, og bare det gjorde butikken mye bedre enn den travle gaten utenfor. Vi ville egentlig bare gå og se litt, men vi ble likevel dyttet ned i et par plaststoler, som var plassert foran et lite plattå. Der ble vi sittende mens selgeren spurte oss om hva vi ville ha, og selgerens assistent fant det fram. Sa vi “grønn”, lå det med en gang et berg av grønne sarier foran oss, og sa vi “lilla” ble berget straks lilla.  Alt skjedde så fort, at det bare var så vidt vi fikk sett halvparten av de sariene han viste oss. Selgeren fortalte oss hele tiden hvor sariene kom fra, hva de var laget av, og hvorfor vi måtte kjøpe dem. Det var utrolig vanskelig å bestemme seg, men etter hvert endte vi opp med hver vår fantastiske sari. Selgeren mente selvfølgelig at vi kunne kjøpe alle de vi likte, men vi mente det fikk klare seg med en hver.

Selv om en sari bare er et kjempelangt tøystykke, og kan se ut som noe man bare surrer rundt seg, er påkledningen faktisk en veldig komplisert jobb. . Vi fikk heldigvis hjelp av noen små, raske indiske damer, som brukte maks fem minutter på å egentlig gjøre ingenting, før vi plutselig sto der ferdig pynta.