Sist helg tok vi turen til fjellbyen Esteli for å besøke Pipitos, et tilbud for å få fysisk og psykiskutviklingshhemmede i arbeid, Funarte et frivillig lørdagstilbud for barn i byen, samt besøke foreleser Sonja som bodde der oppe. 
Her er et bilde av arbeidsbrakka der de for tiden hadde et prosjekt med å lage benker til en kirke. På veggene inne under alle verktøyene hang det navnelapper slik at det ville være lettere for dem å hente riktig verktøy. Når man kom som ny til Pipitos fikk man selv velge hva man hadde lyst til å holde på med. Deretter fant “lederene” ut hva man mestret også ble dette jobben. I tillegg til snekkerverksted hadde man sløydsal, “kunst og Håndverks”sal, kjøkken og making av fruktbar jord og markoppdrett. Alle ble plassert etter sin kompetanse og mestring slik at de ville ha en givende hverdag, noe man kunne se på såkalte humørtavler der det var hengt opp hver “arbeiders” daglynne (de fleste var Feliz som betyr glad). Om dette har noe med den såkalte “smiling mask” i Nicaragua, der man ikke skal fortelle at man har det dårlig kan jo diskuteres, men jeg tror Pipitos bidro til et lyspunkt i hverdagen for de fleste, noe man kunne merke på humøret.
Dagen etter tok vi turen til Funarte, et estetisk(kunstnerisk) helgetilbud for barn. Dette er en stiftelse som ble opprettet i Managua for endel år tilbake. Her får barn komme og sosialisere seg med andre barn og utfolde seg kunstnerisk. Den dagen vi var der hadde de først et allmøte der vi som besøkende ble ønsket velkommen, der vi sa navnet vårt og fikk applaus (trivelig). Etterpå ble de delt inn i aldersbestemte grupper. Min gruppe hadde en samtale om vold, hvor den voksne fortalte en historie om en jente som rømte fra et alkoholisert og voldelig hjem. Så ble barna spurt om de visste hva vold var, hvorpå mange fortalte fritt om ting de selv hadde opplevd, både på gaten og hjemme. Utrolig å sitte og høre på hvor lett barna snakket om et såpass anstrengt og sårbart tema. Slike tema tar vi i Norge alt for sjeldent opp… Etter samlingen fikk barna i oppdrag å lage “collage” fra historien med jenta. Eldre barn tegnet med kritt på lerret, mens de minste fikk utfolde seg med kritt på store ark. Herlig å se skapergleden de viste…
På lørdagskvelden tok vi turen til foreleser Sonja som bor semifast i Esteli. Her samlet vi oss hele gjengen på terassen hennes, der vi koste oss med pizza og godt i glasset. Siri i klassen hadde medbragt tørrfisk som ble meget populær blant de med opprinnelse nord for Lillehammer. Praksisfavoritten “hey, how are you? I`m fine” ble fremført før Sonja og Siri dro frem gitaren og underholdt oss.
Et lite skår i turgleden var at jeg og Vidar ikke kom oss innom et Casino, i Casino og Karaokebyen Esteli, men noen av jentene fikk hvertfall briljert med en strålende versjon av “Yesterday” på en av byens brune kneiper…
Kos Kjetil
P.S: Om man ser nøye på nederste bilde kan man observere litt hårvekst øverst på leppa hos meg og Vidar. Vi er for tiden i gang med “prosjekt bart”. Undertegnede har allerede fått høre at man ser ut som en tysker, så det lover jo bra. “For barten varer helt til påske!”