Hoi An er en ganske liten by med utrolige 70 000 innbyggere på scooter. Alle har scooter, utenom de som sykler eller kjører store biler i de trange gatene. Etterhvert skal vi få oss fine sykler (de er så fine), men foreløpig løper vi over veiene og håper på det beste. Personlig har jeg kun hatt en nestenulykke.
‘Vi’ er forresten en jentegjeng som startet med oss tre første som kom på fredag og har vokst siden da. Og nå i kveld oppdaget vi til og med to gutter!!! Alle virker veldig smarte og utadvente. Akkurat som meg da! Hihi. Delt på to hoteller bor de fleste på tomannsrom. Det har allerede oppstått et slags liv mellom rommene som vil tro minner litt om livet folkehøgskole. Alle prater med , låner av og besøker hverandre. Jenten jeg skal bo med dukket opp i ettermiddag og heldigvis virker hun helt herlig!
I dag har jeg opplevd så altfor mye! Jeg pratet så mye med restaurantsjefen at jeg nesten brukte en time på å spise frokost. Etter det ville jeg egentlig bare sove mer. Men heldigvis ble jeg dratt med inn til sentrum av byen, som er sentrert rundt et marked. Under plastduker kan man kjøpe alt av frukt, grønnsaker, ferdiglaget ‘fastfood’ og sikkert en million andre ting! Kjøpte en kilo med kjærlighetsfrukt og delte med de andre da vi satt rundt et bord i den bittelille hotellhagen. Ellers var sentrum romantisk og vakkert. Med hus fra den franske kolonitiden på begge sider av en vakker elv. I dagslys var det fint, i mørket var det vakkert med lykter og lys overalt.
Og så er det stranden som plutselig bare åpenbarte seg etter vi hadde gått i en evighet. Med friskt vann og muligheten til å ikke leie solstoler. All maten som har vært så god og all den gode maten jeg kan spise seinere. Regnet om kvelden som gjør gatene til små elver. Ah. Livet er herlig. Jeg kunne uten vanskeligheter ha skrevet en hel bok om alt jeg har opplevd bare i dag. Det blir nesten litt for mye for dere, right?
Roomien min har fløyet hele natten og sover søtt nå. Det skal jeg også snart. Til lyden av kjøleskapet, regnet og viften på badet. Håper alle hjemme koser seg! Og ja, jeg savner dere. Orker bare ikke tenke så mye på det!
– Ingrid