Vi er kommet til dag 24 og i følge kalenderen er vi inne i fasen som Kulturstudier selv har omtalt som ”treukerskrisen”.

”Treukerskrisen” står naturligvis ikke definert noe sted, men jeg gjetter at det omtrentlig handler om at alt som var så nytt og spennende er godt på vei normalisert, sosiale forhold og egen rolle kjennes fastgrodd og man har kanskje kjære (kjæreste, familie, katt, hund, venner eller vaner) hjemme i Norge man virkelig har begynt å savne.

På overflaten kan jeg ikke si jeg ser mye til denne krisen. Noe vil det jo alltid være, men stort sett hersker det behagelig fred og fordragelighet. Så er det nok heller ikke på overflaten en treukerskrise synes best, og det er vanskelig å vite hva folk sitter med av savn, og hva de har fått nok av. Jeg har flere medstudenter som har reist fra sine kjærester, og noen av dem skal være borte fra dem i over et halvt år (reiser til vårsemesteret i Argentina uten å vende nesa hjem i jula). Da kan jeg virkelig forstå om man har sine tunge stunder. I tillegg har vi også hatt flere tilfeller av sykdom den siste tiden. Stort sett dreier dette seg om forventet magetrøbbel etc., men vi har dessverre også hatt et tilfelle av denguefeber (godt å se deg på beina igjen, kjære nabo!).

Om vi konsentrerer oss om den såkalte treukerskrisen har jeg lite å stille opp med i forhold til savn av kjæreste etc. Heldigvis. Jeg tror heller ikke jeg har noen utpreget treukerskrise. Tvert i mot. Jeg trives godt. Leon er fremdeles en interessant by og medstudentene mine er fremdeles trivelige folk. Når det er sagt er det klart det er små ting man savner. For min del handler disse småtingene mest om vaner og komfort. Norge er jo et komfortabelt land og vi er godt vant med å være verdens mest bortskjemte statsborgere.

Som selvterapi har jeg derfor gjort et lite dykk ned i meg selv. Og hvordan skal jeg gripe det an? Jo, ved hjelp av innfallsmetoden!

Det aller første jeg kommer på (nå når jeg sitter her og svetter) er savnet av å kunne legge meg i en kald seng i et kaldt rom, og trekke en god, tung dyne over meg. Det er rart hvordan det i varmen overhodet ikke er mulig å sette seg inn i hvordan det er å fryse, særlig med tanke på at jeg har tilbrakt de siste fire årene i et iskaldt hus i Bergen. Selv ikke når jeg står i kalddusjen her på hostellet klarer jeg virkelig å komme i kontakt med minnet av den livreddende morgendusjen der. Så selv om jeg vanligvis elsker varmtvann, savner jeg det ikke. Og når det gjelder ”å komme seg opp om morran” er det er mye, mye, mye vanskeligere når man må forlate den koselige og varme oasen til fordel for slaps og møkkavær. Å våkne småsvett under et klissete laken gjør det i det minste enklere å måtte leve som A-menneske.

I forbindelse med søvn vil jeg også raskt skyte inn en kommentar om fyrverkeri. Selv om jeg setter pris på mange av de liberale trekkene ved Nicaragua, kjenner jeg at jeg er for en viss grense når det kommer til lydforurensing. Nå fikk jeg mye på hjertet merker jeg, og vil derfor på kjøpet også forbanne mobiloperatøren Claro som med sine sprengte høytalere forpester gaten utenfor LaRosita (i tillegg til å slette beløpet på kontantkortet hver uke!). Videre har jeg snodig nok fremdeles et godt øye til bilene med sine megafoner på taket. De ser jeg foreløpig mer på som en kuriositet enn som ren støykilde. De første ukene trodde jeg de kjørte rundt og erklærte statskupp og unntakstilstand. Heldigvis var den sinte generalstemmen bare reklame for en lokal pizzasjappe. Så var det dette med rakettene og den evinnelige smellingen. En av de første nettene trodde jeg nemlig også det var statskupp eller krig da hele hostellet møttes ute i bakgården etter å ha blitt vekket av minst et dusin kraftige drønn. Etter mange netters repetisjon har vi lært at det hele bare dreier seg om en ganske alminnelig, lokal bombefetish, så utbredt at hver natt minner litt om en norsk nyttårsaften (vel, inntil forbudet kom. Og ja, det er en smule overdrevet).

Tilbake til fenomenet treukerskrise og ting jeg savner:

Det å ha tid for meg selv har bestandig vært viktig for meg. Får jeg ikke dekket dette behovet har jeg lett for å bli irritabel og sær. Å bo så tett som vi gjør her nede gjør at man blir del av en kollektiv omsorg – på godt og vondt, vil jeg si. Det kan være vanskelig å stikke seg bort en hel dag uten å bli møtt av en viss bekymring for ens velbefinnende. Det er naturligvis godt ment (og det må også sies at vi som nevnt har hatt flere sykdomstilfeller hvor dette har kommet godt med!), men det hender jeg savner min gamle leilighet der jeg ubemerket kan gjøre akkurat hva jeg vil.

Og apropos min gamle leilighet. Dagen derpå (i skrivende stund) savner jeg min gamle leilighet. Det å ligge på sofaen med en dyne over meg, se filmer og serier (gjerne ting jeg har sett mange ganger før), lese helgeavisene og dytte i meg snop og usunn mat – fullstedig fri for rastløshet – det er idealtilstand for en dag.

Når jeg derimot sitter i den samme leiligheten, drikker pils, sjekker flybilletter, zoomer inn på tilfeldige steder eller leter etter øde øyer på Google Earth, leser rotløst på Wikitravel og Tripadvisor, kjenner på stillstand og rastløshet – det er da jeg lengter etter eventyr som dette. Eller enda mer typisk: Når jeg labber over Torgallmenningen med en våt burger i den ene hånda og en vrengt paraply i den andre på vei til en studie i manglende folkeskikk av en nattbuss, etter nok en forutsigbar lørdagskveld – tusen spenn fattigere.

For selv om livet her normaliseres og varmen, palmetrærne, stranden, bølgene og gatelivet er blitt dagligdags er det fremdeles litt av et eventyr å være her!

Midlertidig kan et godt botemiddel for manglende alenetid være å dykke ned i en roman. Det har fungert godt for meg. I hostellets bokhylle fant jeg Dag Solstads ”Genanse og verdighet”. Jeg kom bare frem til der romanens hovedperson går bananas med paraplyen sin, før vi dro på helgeutflukt til San Juan del Sur. På bokkafeen der kom jeg over ”The Beach” av Alex Garland, en bok alle andre leste på nittitallet, og som jeg på sedvanlig vis plukker opp minst ti år for sent. Men jeg er glad jeg fant den (d.v.s. Tale fant den. Takker for det!). Hengekøye + bok = sant.

Jeg har også bedt om innspill fra mine naboer her på Casa Colibri og kan presentere følgende konsise savnet-liste: grovbrød, kaviar, melk, kanelboller, Pepsi Max (ikke light), Freia 70%, Fun Light Ice Tea, mammas håndtering av klesvasken, mammas lasagne, mammas hjemmelagde pizza, mammas hjemmelagde ditt, mammas hjemmelagde datt (ingen nevnte bare mamma, så kanskje det bare er hennes tjenester som er savnet?), ”norsk taco”, TV, sofa, kalde rom, varm dusj, tafatte krypdyr, bruke bukse, egen do, helsestudio, røykeforbudet, klesskapet, vann fra springen, snus, kjæresten, høstfarger, turer i skogen, gå fritt til alle døgnets tider (jenter her blir anbefalt å gå med gutter på kveldstid), å bli oversett (med tanke på de lokale herrenes slengkyss?), hunden, Os kommune, fjord, båttur, kjøre bil, forutsigbar kollektivtrafikk, Nytt på Nytt (og resten av gullrekka til NRK, gjerne servert med ”norsk taco”), knekkebrød, se film, Norwegia, kunne være naken alene (håper jeg leser notatene mine korrekt her!?), senger som er lange nok og ting som smaker salt.

På tampen spurte jeg også om hva man IKKE savner ved Norge, og jeg fikk følgende korte liste (kunne sikkert blitt lengre om ikke de pokkers hippiearmbåndene var viktigere å drive med): jobben, kulde, regn, å måtte være inne hele tida, å måtte lage frokost selv (ja, vi er bortskjemte her i Leon), røykeloven, kjøre bil og utelivet – unison enighet på dette siste punktet. Skål for det!

– Stian