Sist fredag, på ettermiddagen, dro jeg avsted med åtte andre herfra. Vi skulle vært ni, men Benedikte var dessverre kjempedenguesyk. Med såre hjerter dro vi fra henne. <3 Egentlig skulle flyet til Hanoi, hovedstaden som ligger i nord, gå klokken seks om kvelden. Det lettet ikke før ett om natten, dessverre. Det betydde at vi fikk omtrent to timer med søvn på Hanoi Backpackers Hostel før vi måtte opp for å rekke bussen til Ha long City. Vi trodde det skulle være ganske få mennesker med på turen siden det er lavsesong, men vi var faktisk tilsammen over tretti mennesker på to busser.
Vel fremme i Ha long City bordet vi treskipet Jolly Roger og satte av sted ut i Ha long Bay. Det er kanskje det vakreste jeg noensinne har sett. Det kan egentlig ikke sammenlignes med noe. Merkelige, grønne klipper midt i havet. Ørner som flyr rundt. Hemmelige huler. Majestetisk. Å utforske landskapet ombord en kajakk var virkelig ikke feil og det viste seg at vi hadde havnet sammen med en helt utrolig fin gjeng!
Om kvelden var det helt ekstremt høy partyfaktor, og det tok virkelig noen timer for de fleste av oss å innse at vi hadde havnet på en skikkelig festbåt. Derfor var det deilig, etter en lang natt og enda lengre morgen, å komme til Castaway Island. Strand, bambushytter, kajakker, en bar, bananbåt, wakeboard og enda vakrere omgivelser. Sukk. Det var ikke vanskelig å sovne inni myggnettet i bambushytten etter enda en herlig natt med festing. Med en skokk nye venner og en følelse av å ikke ha fått helt nok av Ha long Bay, reiste vi tilbake til bråkete Hanoi på mandagen. Flyet gikk til Da Nang, etterfulgt av en taxitur til Hoi An der en hund nesten måtte bøte med livet
Emilia and Ragnhild walking the streets of Hanoi.
Hopping fra soldekket på båten.
Kameraet mitt klarte ikke helt å fange det.
Det ser kult ut, landingen var derimot ikke like kul.. ouch.
Utsikten fra hytten på Castaway Island.
Ragnhild og jeg fikk en litt ubekvem kos av guiden vår, Dan.
Her ser dere en god mix av europeiske backpackere. Og så oss, ikke like ville, studenter fra norden.
Nå, nesten en uke etter, er jeg virkelig glad for å være tilbake i Hoi An. Det føles nesten som hjemme. Jeg har min egen, gigantiske famile her. Universitetet har blitt en del av hverdagen. Jeg kjenner byen bedre og bedre. Den sinnsyke trafikken med mangel på gode regler har jeg til og med blitt vant med. Det er herlig. Og dessverre er det bare fire uker igjen. To uker med forelesninger, to kun til gruppearbeid og avsats mot hjemreisen (eller videre reise, for de som skal det). Kjenner at jeg allerede begynner å bli litt sentimental.
– Ingrid