Nicaragua er på ingen måte effektivitetens og nøyaktighetens hjemland. Her er noen frittstående hverdagssituasjoner. Irriterende og sjarmerende.
Men: Aller først vil jeg bare skyte inn at fotografiene i dette innlegget handler fint lite om innholdet for øvrig. Fotografiene er utsnitt av Leons fargerike husvegger. Om man går rundt i byen og ser på dens husvegger (og tenker utsnitt) er byen et enormt galleri med tilfeldig abstrakt kunst. Selv har jeg mest sansen for det avskallede og nedslitte. Jeg håper å komme tilbake til dette i et innlegg jeg har lyst til skrive om Leon som ” fotografens boltreplass”.
Så tilbake til saken: Og først vil jeg ta turen til supermercado ”La Union” – en svær matbutikk med deilig air-condition og ryddig vareoversikt. Selv om butikken er dyr etter nicaraguansk målestokk kan man til gjengjeld finne det meste man trenger. Det hele minner litt om ICA eller REMA. Det er imidlertid en likhet som bare varer til man kommer frem til kassa. Det vil si: køen før kassa.

Jeg har studert systemet, og kan til en viss grad se hvorfor det skal ta så inni granskauen lang tid, selv når man bare er nummer tre i køen. Butikkens utgangspunkt virker veldig moderne med skjermer, samlebånd, strekkoder, pip-pip og gode greier.

Men så allikevel.

Det første jeg reagerte på var at handlevognene ikke kjøres forbi kassen og tilbake til de andre vognene slik vi er vant med hjemme i Norge. Først trodde jeg det var fordi det var for trangt, at vognene ikke ville komme gjennom. Men det har jeg testet og det gikk så fint så. Likevel insisterer de handlende på å presse vognen tilbake mot køen slik at alle må rygge for å la den passere. Og så akkumuleres vognene som en liten hinderløype i de mest hektiske timene. Da jeg kjørte vognen forbi kassen ved en annen handletur tok kunden bak meg tak vognen og ville at jeg heller skulle presse den bakover. Jeg regner vel med at det må finnes en god grunn, men jeg skulle gjerne fått en forklaring.
Videre tilbyr butikken å pakke varene for deg. Man mottar sine poser og kan rusle av sted. Vel og bra det. Første gang jeg var i butikken tenkte jeg noe sånn som at: ”Nei, det er da for galt at andre skal måtte pakkene varene for meg”. Men som jeg senere ble forklart ville mitt resonnement bare føre til at pakkerne ville bli overflødige (= arbeidsløse). Det gir jo på mange måter en logisk forklaring på hvorfor alt generelt går så seint, at det ikke skal bli for synlig at for mange ansatte skal dele på en begrenset mengde oppgaver. Det er sikkert en diskutabel teori. Når pakkerne (alltid unge menn) er forduftet og kassadamen (alltid kvinner) først tar i mot betaling og så må pakke varene, blir køene raskt veldig lange. Men det er stort sett bare å holde fingrene unna. Eller når en ansatt kutter køen og skal betale varer med 68 en-cordobas-mynter og kassadamen må trippeltelle beløpet og lage håndskrevet kvittering uten å finne rett stempel. Stempel går aldri ut på dato i Latin-Amerika.

Så litt om køkultur: På supermarkedet er køene så tydelige at dette virker stort sett å fungere slik køer skal fungere (enkelt og greit: den som har ventet lengst sin tur). På for eksempel kafeen LaRosita observerer jeg derimot at enkelte av de lokale utøver fremragende køkrasjing. Køene danner seg stort sett som en linje bakover fra kassen. Da er det typiske at de utspekulerte går frem til disken, kikker litt på kakene, etablerer sin fremrykkede posisjon, og kommer inn i køen fra siden på en provoserende elegant måte. Jeg blir umåtelig irritert hver gang og får lyst til å si noe, men jeg tør aldri. Kanskje det irriterer meg sånn fordi det er en av de ytterst få urettferdighetene jeg blir utsatt for? Det får meg til å tenke på de langt større urettferdighetene som mange nicaraguanere må leve med daglig.

OK. Så til en dag jeg bestilte meg burger: Den unge smørblide kelneren snakket engelsk, og jeg spurte: ”Can I get only the bread and the meat? No ketchup, no sauce, no cheese… only the meet and the bread” (Jeg er litt sær i matveien). Han kikket på meg. “So, you want ONLY the bread and the meat. NOTHING else?”, spurte han mens han noterte ivrig. “Yes, correct!”, sa jeg og tenkte at denne gangen måtte det funke. Vi var stort sett de eneste på gatekjøkkenet, og bare ti minutter senere kom maten. Kelneren (den samme) smilte vennlig og serverte maten. Jeg så med en gang at det befant seg langt mer enn kjøtt mellom brødene. Da han forsvant løftet jeg ”topplokket” og konstaterte at jeg fremdeles har en fail-rate på rundt 90 prosent av mine spesialbestillinger. Jeg tok kniven fatt og skrapte rent slik jeg etter hvert er blitt ganske god på. Litt senere kom kelneren bort og hentet tallerkenen med alt griseriet, smilte bredt og forhørte seg om kvaliteten på maten: ”Very good, yes!?”. Jeg som er sykelig konfliktsky satte tommelen i været, smilte og var helt enig.

Irriterende, men mest sjarmerende.

– Stian Trebein Bringsverd Olsen