Det jeg kommer til å savne med Hoi An er mye. Det å gå ut å spise hver dag, det herlige været, den fine stranden, de hyggelige menneskene. Jeg gleder meg selvfølgelig litt til å komme hjem også. Men likevel. Hoi An. Det kommer jeg virkelig til å savne.

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Kanskje med maten, som det matvraket jeg er. De herlige salatene på Viet Lak. Det billige ølet på Cafe 43. (under en krone for et glass – det første stedet vi drakk øl billigere enn vann.) Alle de herlige dessertene på Cargo. Lunsjen på studiesenteret. Mat generelt, spesielt mat fra Hoi An. Pho. Cao Lao. Chicken with lemongrass og Chili. Ekstremt god fisk, og jeg er ikke en gang et fiskemenneske. Vårruller. Man må ikke glemme vårrullene – enten det er ferske til middag, eller friterte med et glass kald Tiger øl som forrett, på ‘det hygglige stedet med gode vårruller på hjørnet.’

Alle klærne vi har laget hos søte, søte Quiu. Å dra ut på Before and Now i bare kjole, uten jakke, og kunne gå hjem uten å fryse. Alle de rare menneskene man møter. De fantastiske situasjonene man havner i, uten egentlig å forvente det, kulturen. Det å spise alle måltider med spisepinner. (riktignok ikke frokost for min del, men man har mulighet til det også.) Å slite seg gjennom forelesninger når det er 30 grader ute, for så å sykle ut til studiesenteret, spise lunsj, og så hoppe i sjøen. Bade og sole seg til man har lest ferdig dagens pensum (for de som gidder å lese mens man er på stranden i hvert fall) og så sykle tilbake til hotellet. Ta en dusj, så tusle ned i byen, se på turistene, som alle tror vi er en del av, men som man føler seg så forskjellig fra. Spise herlig middag til 30 kroner. Kanskje ta en øl eller to.

Tur til skredderen

Vietnamesisk kultur – her fra et vietnamesisk bryllup, noe som egentlig trenger et helt innlegg for seg selv…

 De har til og med god vin – hvis du bare leter litt.

Utsikt fra skoleveien.

Vi, vi som bor her, vi vet hvor man skal spise vietnamesisk mat, som er billig og bra. Hvor du får de beste rispannekakene. Hvor de finner den hyggeligste skredderen, som tar seg tid til deg, og som blir en venn, ikke en du krangler med om dårlig arbeid. Vi som bodde i Hoi An våren 2011,  vi er de som vet hva du må få med deg. Hvor du skal kjøpe lamper, hvor du skal sette deg å spise for å komme unna både ‘happy hour’ og ‘special price for you’når du spiser middag. Vi var de som var en del av hverdags scenen i Hoi An, og som nå plutselig skal tilbake til en hverdag som er så fjern fra den vi har hatt de siste ukene, at det er helt utrolig. Den herlige gjengen fra våren 2011, det er de som kan rusle avslappet over veien uten å se ut som vettskremte kaniner, sykle i trafikken uten være redd for å dø rundt neste sving (det tok riktignok litt tid), prute til selgerne bare ler og spør ‘ahhh, you student?’, feste til de tusen og ha det moro sammen som ingen andre. Til tross for jordskjelv i Japan, tsunami varsel i Vietnam, fare for radioaktiv stråling, bronkitt som går på rundgang og nesten 4 uker med regn og dårlig vær, har ikke det ødelagt for denne gjengen. Vi har hatt en herlig tid uansett.

 Pub crawl – Team Submarine

Det er så mange småting å få med seg i Hoi An, månefestival som er hver måned, der lys sendes nedover elven, og byen er pyntet. Bare det å rusle rundt, se på de gamle menneskene som hører til, og prøve å se for seg alt det disse rynketrollene har gått igjennom. Frigjøring fra Frankrike. Den amerikanske krigen. Veksten av Vietnam, fra å være blant de fattigste landene i verden, til å klatre godt oppover listen. Og nå invasjonen av turisme. Vesten som kommer og tar sin bit av strendene, av skredder , av tidligere øde steder, der det nå virkelig eksploderer med resorts og hoteller. Om dette er en positiv eller negativ utvikling kan diskuteres til de tusen, men faktum er at det skjer, og det skjer fort. Vil du ha en bit av det ekte Vietnam, gjelder det å benytte sjansen, og dra nå.

 Full moon festival.

Gjengen fra våren 2011 har absolutt ikke ligget på latsiden; gruppeturer til Hue, Hanoi, Halong Bay, Kambodsja, Filippinene, Hanoi for å se Bacstreet Boys, og Ho Chi Minh City for å se Bob Dylan live. Alle kan selvfølgelig ikke være med på alt, men her har det vært nok å velge av, noe for enhver smak. De sier at ting blir hva du gjør det til – og dette semesteret har alle har vært en del av å gjøre til 10 fantastiske uker.

Vi hadde en super avskjedsfest på fredag. Det ble delt ut årbøker, og alle hadde pyntet seg, endelig en sjanse til å bruke noen av de nye kjolene og skoene som er laget her, du kan tro det ble fest. I tillegg var det laget sang om både seminarledere, Vinh og en egen tsunami-sang, som ble fremført med mikrofon, kostymer og stil – hva mer kan man ønske seg.

 Våre herlige seminarledere og Vinh. Takk for all hjelp, dere kommer til å bli savnet!

Jeg kommer til å savne alle de gode tradisjonene vi har laget. Frokost klokken kvart på 8, med ‘frokostgjengen’.Gjerne med en omelett eller et egg, etter å ha mast fire ganger, fått feil tre ganger, og spist to brødskiver før dette egget dukker opp. Pannekaker med banan i helgene, som gjerne er alt for lite stekt, men det må jo til, det er jo helg!

Irritasjonen over å måtte lirke ut syklen fra innerst i hjørnet, når ?sykkelmannen? ikke er der, og du kommer for sent til forelesning fordi du måtte ommøblere på alle andres sykler. Det å miste sykkelnøkkel, eller i mitt tilfelle, mobbe de som har sykkelnøkkel, si de kommer til å miste den, kjøpe meg kodelås ? for så å glemme koden. Creds.

Sykkelturen forbi bøfler og risbønder, kuer som stirrer tomt på deg, lastebilder som nesten kjører deg ned, turistbusser som tuter når de er en halv meter bak deg (som egentlig bare er mer farlig enn om de hadde kjørt forbi), og følelsen av å sykle forbi mopeder. Så er det lunsjtid.

Den uendelige køen, med masse snikksnakk og matprat, før man kommer fram og oppdager at hurra – de har vårruller, eller ikke fullt så hurra – det er veldig mye tofu. Ingen dag er lik, men de har alltid noe som faller i smak. Så, etter å ha forsynt seg alt for mye, sett på tallerkenen og tenkt ‘er jeg virkelig så sulten?!’ og stappet i seg alt for mye alt for fort er det ned på stranden. Kanskje et lite bad først for å kjøle seg ned, så dra frem en coursereader, lese litt, diskutere litt – og prate om veldig mye annet. Gå en liten tur langs stranden, prøve å fange noen av sand-land-krabbene, eller bare se på dem løpe ned i hullene sine. (vi klarte å fange en, og det viser seg at hvis du holder den i hånden når den er krøllet sammen kan den hoppe ned!!)

Eller hvis det regner er Dingo Deli kanskje neste stopp, butikken som reddet oppholdet for mange. Her selger de musli, lindt sjokolade, tzatsiki, GROVT brød, og lever paté, bare for å nevne noen av delikatessene vi var i hundre over å få tak i. Gratis internett og god kaffe – dette ble et av stedene å henge under gruppeoppgaven. Etter en kjempegod middag, om man ikke orker å dra ut, så kan man jo alltids dra på spa. Massasje, manikyr, pedikyr og diverse spa-behandlinger til rundt hundrelappen blir godt utnyttet. Etter å ha blitt dullet med er det hjem og se på film, og det er ikke rent lite å velge mellom – DVD sjappe på hjørnet, med filmer til en 5?er, og seriebokser til rundt 100 kroner, en herlig avslutning på dagen.

Ikke all mat er god mat, but when in Vietnam, do as the Vietnami

Mulighetene har vært uendelige for oss som var i Hoi An denne våren. Jeg skal ikke si at kultursjokket ikke traff etter 4 måneder på tur i Asia, men man kommer seg over det også. Man vil egentlig litt hjem, men samtidig, i det solen titter frem bak skyene, gruppeoppgaven er levert, hele gjengen drar ut for å feire – da er det få andre steder du heller vil være enn her i Hoi An.

Resepsjonistene kommer også til å savnes!Alltid der med et smil, alltid kontroll over alle…

Vil bare benytte sjansen til å si til alle dere som har vært her med meg, (og til kulturstudier); tusen takk for 10 herlige uker – vi sees på reunion.

Stor klem fra Kathrine.