I helgen dro jeg og Tore til hovedstaden i Ghana, Accra. Vi startet turen med en temmelig lokalprodusert film i en minibuss. Så fant vi oss et helt ok sted og bo, og en fantastisk nuddelsjappe rett rundt hjørnet.

Lørdagen opplevde vi et par sider av byen. Vi vandret i Oxford street, hvor vi spottet obrunier (som vi blir kalt) overalt og spiste kjempevestlig mat. Så ruslet vi, og Tore havnet under saksen på en frisørsalong. Dette ble følget opp med enda en god idee. Vi skulle på fotballkamp. Det var to lokallag som spilte, en kamp oppsummert av mange knall og fall og tre mål. Vi hadde vår egen tribune, og det hadde de fleste som var og tittet på kampen. Men det var god stemning satt av trommespill, og mitt lag vant.

Da kampen var over og jeg var i ferd med å hvile middag, fikk vi besøk på vår tribune. Dette besøket resulterte i venner, falske kulepenn tatoveringer og fletter i håret.

Søndag hadde vi avtale med Mohammed, som jobber med e-waste i Agbogbloshie, slumområdet utfor Accra. Jeg skal prøve å forklare dette så godt jeg kan ut fra det jeg vet.

Agbogbloshie heter stedet hvor store mengder elektronisk avfall blir dumpet, stedet har blitt en arbeidsplass. Her blir noe fikset, andre ting smeltet om og brukt til noe nytt, og noe forblir avfall.

Det hele startet for rundt tyve år siden, da brukte datamaskiner ble sendt her som donasjon fra vestlige land. Gjenstandene økte, og det ble billigere for vestlige land å shippe avfallet hit en å ta hånd om det selv. Nå blir mange millioner tonn elektronisk avfall sendt hit hvert år, et resultat av forbrukersamfunnet, og tett knyttet opp mot hvordan vi lever.

De fleste som jobber her, kommer fra nord, som er den fattigere delen av Ghana. Noen bor her med sine familier, andre jobber her men har familie et annet sted. Det er mange greiner av arbeidet som blir utført her. Noen brenner, andre setter sammen deler, fikser datamaskiner og selger videre til større selskaper.

Arbeidsforholdene og levestandarden her er veldig dårlig. Å brenne slike gjenstander fører med seg store mengder helsefarlige kjemikalier. Og det er en slum. Selv om dette er en spesiel form for slum, siden den er rundt en inntektskilde av elektronisk avfall.

Det første vi gjorde da vi kom dit var å bli tatt med til ‘chiefen’ i samfunnet. Her forklarte vi hvorfor vi var her, for å se å lære og få forståelse, og vi fikk godkjennelse til å gå videre. Mohammed viste oss mange sider av området, og vi fikk hilse på veldig mange imøtekommende mennesker. Og fikk ellers fullt av innblikk og inntrykk. Og det ble litt som vår egne lille felttur.

Omtrent alle foto: Tore Hana

Ida