Kroppen er restituert etter en 14 km på asfalt på mandag. Det har den kanskje vært en stund alt, men det tok virkelig noen dager å komme seg på normalt nivå igjen. Det var ikke uten grunn at vi ruslet rundt et fjell midt i India, nærmere bestemt Tiruvannamalai, et pilegrimsmål hvor inderne går rundt et fjell hver fullmåne for å tilbe Shiva. Vi fikk beskjed om at store folkemasser ville skape kaos i det vi kom frem, og Sudha (foreleseren vår) kunne fortelle at store folkemasser i India betyr titusener. Sammen med omtrent hele Haugesunds innbyggertall gikk vi, og det var dermed ikke så vanskelig å gå feil.
De hellige kyrne var selvsagt også med på turen, kan tenke meg de elsker fullmånen da de får så sykt mye kos fra alle som går forbi (de er jo hellige, sant). Noe jeg har reagert på her i India er at samtidig som kyrne er hellige og ikke skal drepes, er det helt ok at de lever av å spise søppel fra gaten. Jeg har sett mange kyr som ser direkte syke ut, og jeg synes det hele virker litt hyklerisk. Jeg har også hørt at de i Tamil Nadu (delstaten vi bor i) ikke følger reglene når det kommer til hvordan kyrne skal behandles, noe som virker interessant. Noterer meg bak øret at jeg må finne ut mer om dette.
Meningen er at man skal gå barføtt alle de 14 kilometrene rundt fjellet, men vi hvitinger var nok ikke like sporty. Selv med joggesko måtte jeg konsentrere meg for å sette en fot foran en annen de siste kilometrene. Vi hadde også fått beskjed om at det kun fantes ett do på hele runden, og det var ganske tidlig i løypa, så vi ville bli fint nødt til å gjøre det på gamlemåten og gjøre fra oss bak en busk langs veikanten (heldigvis ble det aldri et problem).Vi stoppet ofte og kjøpte masala te og vann på turen, og de første ti kilometrene ble vi stadig overrasket for hver kilometer som gikk. De siste tre-fire kilometrene kjentes like lange som hele resten av turen, og det var himmelsk å slå seg ned i bussen og vende snuten mot Pondicherry da klokken nærmet seg midnatt.
Lars og jeg syntes at høydeforskjellene kom oss til gode, da vi kunne se kjempelangt fremover over hodene på alle de indiske shaivittene (de som tilber Shiva)
Det var en opplevelse uten like, og absolutt ikke så slitsomt som forventa. Over alt langs veien var det sjapper med vann, te, is, souvenirer, bilder, musikk og det hele, og 50 prosent av tiden var det en stemme som sang“oooooom ama shivaaa” på en litt småskummel måte. Noen ganger følte vi at vi var med i en zombiefilm der alle gikk slavisk fremover i samme retning med denne lyden i bakgrunnen. Sov utrolig godt da vi kom hjem, våkna opp stiv som en pinne (er blitt bestemor i kroppen).
Hanne