Fortsettelsen følger;
Tiden flyr og humøret stiger. Søndag fikk vi en guidet tur rundt i León, og vi dro blant annet opp på en gammel festning. Fra festningen kunne vi se det gigantiske havet, de spisse vulkanene og den fine byen vår. León er så godt som omringet av vulkaner og allerede på søndag tar Kulturstudier oss med for å gjøre vulcanoboarding. Vi skal altså bestige en vulkan for så å kjøre ned igjen på akebrett. Hvor kult er vel ikke Nicaragua?!
Jeg har den glede av å meddele at jeg har funnet likesinnede mennesker. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å bli kjent med en god blanding drops, og jeg har funnet et knippe gærninger med like flott humoristisk sans som meg. Ved middagsbordet er det sjeldent et tørt øye da vi presterer å le av de dummeste ting. Jeg skylder på varmen. Og ølen…
Hostelet er fantastisk. Vi er rundt en 25 studenter som bor her (tror jeg), og vi deler rom tre og tre. Rommene er enkelt innredet med tre gode senger, ett lite klesskap og to vifter. Uten viftene ville vi vært fortapt, tror jeg. Det er overhodet ikke noe problem å dele rom – på et vis føler jeg at vi bor på en slags internatskole, og at jeg nå får den folkehøgskoleopplevelsen som jeg ellers ville gått glipp av.
Gjengen er noe økonomisk. Det passer meg helt supert, for etter å ha fått frastjålet pappas GoPro, er det bare å begynne å spare penger til et nytt et. Dermed har det blitt slik de siste dagene at vi har gått ut sammen for å handle inn mat og deretter har vi forberedt et måltid på felleskjøkkenet her. Første dag laget vi pasta med kjøttsaus og i går laget vi nuddelsuppe med pølser, løk og gulrot etter guttenes egen fantasi. Uansett hvor skeptiske vi var så viste det seg å smake fortreffelig. Og den totale prisen? Åtte kroner per person.
Studiestedet er en historie for seg selv. På mandag tok vi en test for å se i hvilken gruppe vi hører til i (fra 1-6), og jeg havnet i gruppe seks. Vi er kun tre elever i den gruppen, men det gjør absolutt ingenting – vi får mer oppmerksomhet fra læreren og større anledning til å stille spørsmål. Til sammen har vi ti uker med spanskundervisning i uken, der fem timer er grammatikkforelesninger og de resterende fem timene er såkalte seminarios. På seminarene sitter vi i gruppen vår sammen med spansklæreren mens vi snakker sammen og gjør oppgaver. Fra og med neste uke starter vi opp med Latinamerikanske studier som vi også kommer til å ha ti timer i uken. Til sammen har vi altså tjue timer undervisning i løpet av fem dager, noe som gjør at vi får mye fritid i løpet av en dag. Derfor er det en svært god ting at studiestedet vårt ligger rett på stranden. Se for deg en frodig hage, et gult steinhus, hengekøyer og en sandstrand. I fritimene løper vi på stranden, bader, står på hodet (hehe) og kjører hardcore bootcamp. Og der studerer jeg. Det er der jeg er hver dag, og jeg føler meg rett og slett litt privilegert.
Spansken har vist seg å være en smule vanskelig. Hittil har vi lært litt om å analysere setninger (es un verbo en pretérito indefinido tercera persona singular), noen grunnleggende regler for å skjønne hvor man skal legge trykket i et ord eller hvor man skal plassere apostrofer, og dessuten litt om formen voseo som er en mindre formell måte å si du på. Spansk er et svært rikt språk der verb bøyes etter hvilken person det er som utfører handlingen, og et verb finnes i svært mange tider. Jeg ser for meg at dette kommer til å bli et slitsomt semester med mye puggingen. Med det i tankene er det godt å tenke på at mitt knippe med gærninger liker å ta seg en øl, spille et slag kort og le til magemusklene verker. Da får man balanse i sakene.
I dag hadde jeg noen fritimer for meg selv. Jeg tok med meg kameraet og ruslet en tur langs stranden. Et kamera er selvsagt ikke i nærheten av godt nok for å vise frem hvor fint det faktisk er her, men et bilde kan kanskje gi dere indikasjon!
Marianne
