Skinnsetet klistrer seg til lårene mine og jeg tenker på hvor mange som kan ha sittet her og svettet før meg. Setet tipper forover ved hver hump, og baken min løftes i alle fall femti centimeter opp i luften idet vi passerer bakketopper. Bussjåføren kjører fortere enn noen gang før – det har vel gått opp for ham at vi er sent ute, igjen. Bussen rister og slenger oss fra side til side, og vinden rusker oss i håret, men ingen legger egentlig merke til det lenger og fokuserer heller på sine egne ting. Noen sover, andre leser, flere hører på musikk. Selv forsøkte jeg å markere nøkkelinformasjon i kompendiumet mitt, men etter flere neongule-striper på ville veier i teksten min, ble jeg nødt til å respektere bussens dominerende rytme. Vi er på vei til skolen og det kjennes ut som om dette blir en fin dag.
Fredag hadde vi ingen skoletimer så Kulturstudier organiserte en frivillig tur til León Viejo og Laguna del Tigre. León Viejo er ruinene etter byen León slik den først så ut. Det var interessant å se og spennedene å høre litt mer om historien til León, som dessverre ikke er hverken fredelig eller særlig hyggelig. Turen til León Viejo ble avsluttet på en bakketopp med utsikt over Lake Managua og flere vulkaner; helt spektakulært. Etter litt billedtaking og en pust i bakken, var alle klare for å få de svette kroppene sine uti Laguna del Tigre (Tigerinnsjø).
For å komme seg til innsjøen måtte vi kjøre biler og buss i et svært okkupert terreng. Vi som var så heldige å få sitte på i de to bilene, satt tett inntil hverandre og knep øynene sammen. Det var ikke det at vi kjørte så himla fort, men heller det at det konstant kjentes ut som om bilen ville tippe over og knuse oss alle. Reaksjonen min ble som den gangen da jeg gikk alene inn på skolebussen i Spania og trodde at alle så på meg fordi jeg var blond, men så var det egentlig bare fordi jeg nettopp hadde satt foten min i babyspy i midtgangen – altså et nervøst fniseattakk. Bilturen var et skikkelig adrenalinkick for småpingler som meg selv, det var liksom Tusenfryd uten sikkerheten.
Laguna del Tigre – tigerinnsjøen – var et syn for guder og gudinner. Fortryllet av det vakre synet glemte jeg min irrasjonelle frykt for ukjente «farvann», proklamerte at førstemann uti var kul og kastet meg i vannet. Å si at førstemann uti er «kul» virker i ettertid noe forhastet og kanskje litt barnslig sagt, men jeg måtte så fryktelig tisse og jeg tenkte at jeg samtidig kunne vinne den uformelle, og i grunn ikke-eksisterende, førstemann-uti-konkurransen. Tro for all del ikke at jeg er den eneste i denne gruppen med konkurranseinstinkt av dimensjoner, det finnes mange flere. Dette er helt ypperlig for vi får aldri et kjedelig øyeblikk ettersom det meste skal konkurreres om hele tiden, det være seg bakkestigning, flest antall sit-ups, raskest brystsvømming, førstemann på toppen av en vulkan, eller å kaste en ball lengst mulig. Mens vi plasket rundt i vannet, kastet ball og svømte om kapp, fløy timene avgårde uten at vi engang rakk å kjenne oss slitne.
Helgen var en helg for ablegøyer. Jeg tror flere kan være enige med meg når jeg sier at vi lærte én viktig ting denne helgen; ikke drikk rom. Nicaragua er kjent for sin Flor de Caña, en fin og heller kjent rom, og det var nok flere som tenkte at de ville få oppleve en autentisk Nicaraguansk natt på byen dersom de drakk denne. La oss bare si det sånn at vi er flere som ikke vurderer mer romdrikking for å oppnå denne autentiske natten. Heldigvis har Nicaragua også både Toña og Victoria, gode øl som du får til 5 kroner flasken ute på byen. Dermed er kvelden reddet for oss som lærte en ting eller to om romdrikking sist.
Nattelivet i León imponerer og overrasker. Det finnes mange kule steder å dra ut og det er masse folk ute hele tiden. Dansingen holder et høyt nivå og med litt innabords er det som om hvem som helst plutselig kan danse salsa – til og med oss, det norske oppgulpet. Kulturstudiers to årlige semestre som bringer alt fra 30-80 nordiske studenter til León, er et kjent fenomen for de fleste, og flere har til og med ventet på dette øyeblikket en stund. Oppmerksomheten vi får kan være på både godt og vondt. Det fine med det er at vi enkelt kommer i kontakt med andre mennesker, og spesielt de lokale. Det negative med det er at vi ofte kan føle oss som vandrende kjøttstykker. Senest på stranden i dag ble jeg lokket på som om jeg skulle ha vært en kattepus. Denne kattepusen her freser av sånt, skal jeg si deg. Kulturen her er merkbart mannsdominert og dette reagerer naturligvis vi på ettersom vi kommer fra så godt som totalt likestilte land, til sammenligning. Personlig kunne jeg aldri respektert noen som ikke respekterte meg tilbake som et likeverdig, likestilt menneske.
På søndag hadde Øyvind, en av de andre studentene, bursdag, og jobben hans feiret ham ved å la ham ta med seg alle studentene ut på middag. Du tenker kanskje at det må ha blitt svimlende dyrt med tanke på at vi var en 25 personer til bords. Og i nica-pris ble det det, men i norsk pris ville det kanskje tilsvart en middag for fem. Bursdagsmiddagen fant sted på kanskje et av byens mer eksklusive steder, El Mediterraneo (?), og stemningen var til å ta og føle på. En skulle faktisk ikke trodd at bursdagsbarnet fylte tredve år der han satt på enden av tidenes lengste langbord, med øl i hånden og sølvkrone på hodet. Vi satt listen høyt ved å synge bursdagssangen både på norsk, svensk, engelsk, fransk (de to franskmennene på nabobordet stod for den), og selvfølgelig på spansk. Alle storkoste seg med god mat, deilig drikke og godt selskap, og alle, uten unntak, gleder seg til nestemann fyller år. Denne feiringen skal bli vanskelig å toppe!
“Studerende studenter”
Dagene begynner endelig å få et visst rutinepreg og et hint av normalitet. Jeg har alltid selv ment at jeg er en impulsiv, rastløs og spontan person, men i det siste har jeg begynt å tvile på dette; jeg savner jo faktisk rutinene mine. Jeg savner det å vite hva jeg skal gjøre hver dag, for så å faktisk gjøre dette, og deretter gjenta samme mønsteret om og om igjen. Rutiner gir meg en følelse av å ha kontroll over tilværelsen, en kontroll som for min del har vært totalt fraværende de siste ukene. Jeg har en teori om at jeg kanskje reagerer med en viss tiltaksløshet og matthet når jeg mangler denne kontrollen, så derfor er det endelig godt at rutinene nå faller på plass og dagene virker tilnærmet normale. Helt normale blir nok ikke dagene ettersom det ris på hest og kjerre i gatene, og hele familier på fire kjører sammen til jobb og skole på én moped…
Men nå har jeg i alle fall en fornemmelse av hva dagene vil bringe. Jeg kan jo gi et eksempel:
KL 06.30 går alarmen, og mens Helene er alt lys våken, går jeg og Pelle (Pauline) som to vaggende zombier mot toalettet.
KL 07.30 har vi alle sammen rukket å spise fellesfrokost. Frokosten er nydelig og kvelden i forveien går alltid med til spekulering i hva som kommer til å bli servert. Gallo pinto (bønner og ris) med eggerøre eller omelett er en ubestridt ener, selv om jeg må innrømme at pannekaker med banan, kanel og sukker heller ikke er så ille. En etter en kommer vi ramlende ut trappen til Hostel Monkey, der den amerikanske skolebussen vår står og venter på oss for å kjøre oss ned til stranden.
KL 08.00-12.00 har man enten spanskseminar, forelesning i spansk eller forelesning i Latinamerikastudier, eller så har man fritime. En normal fritime går med til litt lesing, og mye aktivitet. Jeg er blitt ivrig på å løpe på stranden (gjerne også mellom studiestedene istedenfor å ta bussen dersom jeg har timer på forskjellige steder), drive styrketrening i sanden, leke i havets kraftige bølger, eller ballspill i hagen. Jeg skylder på en rastløs kropp og en doven hjerne.
“Studerende studenter”
Tidsfordriv og beinhard konkurranse mot strandguttene
KL 12.00 får vi servert lunsj, og folk er rimelig sultne etter fem timer uten mat. Selv har jeg for lengst akseptert at sulten tar meg rundt KL 10, så bananen ligger alltid klar i ytterste rom i sekken. Til lunsj får vi alltid noe fantastisk godt, og mange av fritimene går med til å analysere og konkludere hva vi kan få servert den dagen.
KL 13.30 eller KL 15.00 drar man tilbake igjen til León med skolebussen, avhengig av hvilken dag det er.
KL 15.00-18.00 folket spiser, drikker, prater, studerer, lager mat, spiser ute, gjør innkjøp, sender klærne sine til vaskeriet, kjøper smoothie, spiller biljard, leker med Pedro, spiller gitar, sminker seg, leter etter husets skilpadde, ligger i hengekøyer, muncher, sitter foran viften, rydder rommet. Ja. Folk gjør som det passer dem, og livet er som regel et fint og helt piano.
KL 18.00-21.00 finnes det gjerne aktiviteter som folk enten har funnet selv eller har meldt seg på ved tips fra eller i regi av Kulturstudier. Noen danser salsa, mange drar på filmkveld på La Olla Quemada, enkelte er på treningssenter, andre spiller fotball, og selv har jeg begynt på yoga. Etter hvert som jeg gjenvinner kontrollen over tilværelsen, skal jeg peise på med flere aktiviteter.
KL 21.00-22.00 har roen lagt seg, folk spiser kvelds og vi sitter gjerne sammen og prater, for alle har alltid noe morsomt å si om dagen. I dag, for eksempel, kunne vi le av Jon sin hysteriske sang «Cows on the Beach» – en selvkomponert sang som tok form idet tjue kuer vandret forbi på stranden utenfor studiestedet vårt.
Idet klokken slår ti, blir lyset slått av og det forventes at folk trekker seg tilbake til rommene sine. I starten tenkte jeg at den regelen var fryktelig streng, vi er jo tross alt «voksne» mennesker. Nå takker jeg kloke menneskers vise avgjørelse om å la flertallet få den hvilen de behøver.
Klokken er nå blitt 22.14 og jeg kjenner at jeg tøyer grensene for hvor mye kropp og sinn egentlig tåler av påkjenninger for en dag. Nå skal jeg legge hodet på puten og sovne fredelig (krysser fingrene), for så å våkne opp i morgen til pannekaker til frokost (krysser igjen fingrene).
Buenas noches, y que duerman bien!
Stranden vår!
Marianne