Denne helgen har vært så utrolig spennende og full av opplevelser og inntrykk! Jeg har så mange bilder at jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

Vi dro til Katu Village, som er en fjellandsby ca 3 timer herfra. Der skulle vi øve på fieldwork og å gjøre research som inkluderte å intervjue menneskene som bor der. Katu-folket er en etnisk minoritet, og som veldig mange etniske minoriteter lever de litt avskilt fra resten av befolkningen i dårligere leveforhold. De bor i flere små landsbyer i fjellene, og vi fikk besøke to av disse! En dag i hver av dem, og på natten sov vi i “kommunehuset” i den ene landsbyen, hvis du kan kalle det det. Det var min første natt på et bambusgulv, og det er utrolig å tenke på at majoriteten av disse menneskene sover slik hver natt. Ikke en eneste gang hørte vi noen klage over hva de manglet, bare bekymringer for at pengene ikke strakk til med tanke på skolegangen til barna. Noen fortalte de måtte velge mellom å sende barna på skolen, og å gi dem frokost. Hva velger man da?

Hele turen var egentlig en stor reality check for oss alle tror jeg. Barna var så glade, og det var veldig godt å se. Barn er barn, uansett hvor i verden man er! De lekte så mange av de samme lekene som vi lekte da vi var små, som lillebror i midten og klappeleker og fotball og med klinkekuler. Men det som er trist er at med en gang de når en viss alder, skjønner de hvordan alt er og smilet forsvinner. Vi møtte en jente på vår alder, 19 var hun, som drømte om å bli lærer men som for lengst hadde skjønt at det ikke var en mulighet. Hun hadde droppet ut av skolen i niende klasse fordi det ikke bli tid til skolearbied da hun måtte hjelpe familien med jordbruket. Akkurat denne skjebnen delte hun med mange andre. Morens største håp var at de skulle få råd til at den yngre sønnen deres skal få kunne fullføre grunnskolen, men hun fortalte oss at hun dessverre ikke trodde det…

I tillegg til å intervjue Katu-folket, fikk vi også oppleve mye annet. Vi lekte mye med de nydelige barna, fikk se hvordan de tilberedte maten, og tok bilder. På kvelden hadde de et stort bål, og vi fikk se tradisjonell dans rundt bålet. Jeg tror faktisk hele landsbyen var der, og om de ikke var med og danset, stod de og så på. Etterpå skulle de prøve å lære oss dansen… Haha, det gikk ikke så bra! Den så veldig enkel ut, men gud, det var den ikke. Lokalbefolkningen fikk seg en god latter, da! Vi fikk også muligheten til å smake på frosk, som var en av de mange rettene de lagde for oss til lunsj og middag. Dere kan jo gjette om jeg smakte! (nei)

Dette er “kommunehuset”, som egentlig bare er et stort rom uten møbler. Det er her vi spiste og sov.

Dette er lederen av landsbyen. Han er 84 år gammel.

Alt var grønt. Uansett hvor du snudde deg, var det grønt.

Har du sett noe så nydelig??

Har du sett noe så nydelig #2?

Noen hadde med ballonger til barna, så plutselig løp hele landsbyen rundt med dem.

Hanna, Elise og Malin. Elise er pro på spisepinner

Her sov halve gruppa. Hvis noen som lå innerst måtte på do i løpet av natta, hadde de et veeldig stort problem, haha.. Tror vi satte opp sikkert 20 myggnettinger!

Til tross for at vi sov på gulvet, ville jeg absolutt ikke vært foruten denne turen. Det var en helt fantastisk opplevelse, i tllegg til at det er veldig unikt, fordi man må ha godkjenning av staten for å få lov og gjøre det vi gjorde. Jeg er så takknemlig for det jeg får oppleve her!

Sine