Når jeg er langt hjemmefra er det noen ting jeg er ekstra redd for at skal skje meg. Jeg er for eksempel redd for at jeg skal gå tom for penger, eller bli frastjålet noe. Jeg er redd for å ikke klare å komme i kontakt med de der hjemme dersom det skulle skje meg noe, jeg er redd for at jeg skal gå meg vill og jeg er redd for å bli rundlurt. Men det jeg er aller mest redd for er at jeg skal bli syk. Er en langt hjemmefra, uten mamma og pappa og uten sengen sin, blir sykdomsforløpet kraftig forverret og en rekker å synes synd på seg selv et x antall ganger, før en innser at en kanskje overreagerer litt.

Jeg er altså blitt forkjølet og jeg har altså rukket å synes en god del synd på meg selv. Søndag kveld fant jeg sengen klokken 18, men jeg klarte ikke å sovne og jeg endte med å ha tidenes lengste, klammeste og mest fantasifulle natt. Til vanlig sliter jeg med å sove her på grunn av livlige drømmer, og natt til mandag tok virkelig kaken med både sirkus, David Cameron, et fossefall, venninne Ingrid, tre meksikanske gangstere og en flyplass INNE på rommet mitt. Mandag morgen fikk jeg heldigvis en nica-smertestillende av en medstudent og all smerte forsvant i noen timer. I løpet av disse timene rakk jeg endelig å få skypet (for første gang) med to venninner, Anders, og Mamma og pappa. Det var da jeg skypet med mamma og pappa at jeg virkelig innså hvor trist det er å være syk når en er langt hjemmefra. Febervarm, vondt i hodet, vanskelig for å svelge, uten evne til å konsentrere seg – hvor er vel bamseklemmen, den kalde kluten, den varme suppen og TV’en når en virkelig trenger det?!

Men jeg biter tennene sammen og prøver å holde sykdommen på en armlengdes avstand. Å sove skal visstnok være den beste medisinen så i dag har jeg tatt halve dagen fri fra skolen for å sove, men som nevnt så er ikke jeg og soving venner lenger. Idet jeg først har sovnet tar det ikke lang tid før jeg våkner igjen av en av Nicaraguas mange lyder, blant dem har du høyrøstede mennesker, skranglete biler, en pågående nabofest med en rungende bass midt på formiddagen, viften som skal hindre deg fra å smelte vekk, eller dører som åpnes og lukkes med en slik kraft at en skulle tro at ens liv var avhengig av det.

Ønsk meg god bedring!

Jeg som er glad på andres vegne fordi de får sove.

Ellers kan jeg meddele at jeg i det siste har hatt noen svært kulturelt berikende dager. På torsdag var jeg på yoga som beriket både kropp og sjel. På fredag var vi ute for å spise og drikke det beste vi kunne komme over fra Nicaraguas kjøkken (vi snakker quesedillas og banana daquiri, og en dasj ironi), for deretter å dra ut og oppleve mer av det Nicaraguanske natteliv. Lørdag var vi på den svært så vestlig-inspirerte kafeen Pan y Paz (brød og fred), og mens de fleste av oss holdt oss til å spise grovbrød og kjenne litt på freden, skulle Jon absolutt ha seg en jugo de lasagne. «Lasagne-jus, sa du?»,spurte kelneren og flirte. «Naranja, Jon, Naranja. Du mener vel å si appelsinjus?!»,klarte vi å bryte inn etter en god og lang latterkule. Tidligere har Jon også prestert å be om et hjerte i brød. Altså, spanske gloser er vanskelige, men corazón (hjerte) og salchicha (pølse) er da ikke så vanskelige å holde styr på?!

På lørdagskvelden dro vi på pizzeria for å tilfredsstille våre matlyster, før vi skulle avgårde på kino. Dessverre viste det seg at Café Roma, som til tross for å smykke seg med tittelen pizzeria, ikke visste hvordan de skulle steke pizza og vi ble sittende med fyll på deig. Dette var ingen fordel da vi satt på kinoen, og hele raden satt oppblåste og med mageknip. Heldigvis ble dette fort glemt til fordel for filmen som var så skummel at vi rett og slett glemte å ha det vondt. Det aller beste jeg vet med skrekkfilm er forholdenerundt skrekkfilmen. Jeg elsker når de jeg ser filmen med presterer å leve seg fullt inn i filmen sammen med meg, og vi skremmer og uroer hverandre bare ved å være i hverandres selskap. Slik var det på lørdag og dermed ble lørdag en fin dag for skrekkfilm. Og dessuten fikk jeg gjennom natten utvidet min altfor lille blære fordi jeg under ingen omstendighet turte å gå på do alene i mørket.

Søndag morgen spiste vi frokost på frokoststedet Desayunazo som vi hadde fått anbefalt av så mange. Spente bestilte vi pannekaker med sirup og ferskpresset juice, og bildet taler for seg selv:

Videre var planen egentlig å være med på en katolsk gudstjeneste i katedralen i sentrum, men idet vi braste inn gjennom dørene var gudstjenesten i ferd med å avsluttes. Nedslåtte slepte vi oss ut igjen av katedralen, sultne på religiøs og spirituell input. I min egen søken etter dette forvillet jeg meg inn i et gigantisk kunstmuseum som holdt til i et nydelig lokale av vakre patioer med grønne hager og fontener. Nok en kulturell berikelse, og gjett om jeg følte meg som et intellektuelt og voksent menneske der jeg gikk rundt og studerte kunstverker.Min mor ville vært stolt av meg. Og enda stoltere ville hun blitt hadde hun sett meg støtte demonstrantene som demonstrerte mot abortloven som totalforbyr abort her i Nicaragua. I 2006 vedtok president Daniel Ortega en lov som reverserte kvinners mulighet for å ta terapeutisk abort, noe som vil si at en kvinne i dag ikke under noen omstendigheter får lov til å avslutte et svangerskap, ikke engang om hennes liv er i fare. I Norge går tusenvis i gatene idet regjeringen begynner å snakke om reservasjonsrett for leger, i Nicaragua virker det som om befolkningen har måttet forholde seg ganske taus mens deres regjering krenker kvinners rett til selvbestemmelse. Nicaragua er ett av kun fem land i hele verden som har totalforbud mot abort, noe jeg synes sier mye om deres bakstreverske politiske og religiøse kultur… I kveld skal vi på filmkveld på Olla Quemada for å se en dokumentar om denne abortloven, og jeg synes dette er et godt initiativ fra Kulturstudiers side for å gi oss bedre innsikt i et svært aktuelt problem.

“Vi føder, vi bestemmer” “Det er min kropp, jeg bestemmer” “Jeg har tatt abort”

Vi måtte gå noen runder med oss selv før vi synes det var greit å dra på katolsk gudstjeneste, etter å ha sett på og sympatisert med disse demonstrerende kvinnene som frarøves sine rettigheter av blant annet kirken. Vi ville derimot se hvordan en gudstjeneste foregår her i det katolske Nicaragua, og vi bestemte oss for å sette oss på bakerste rad så vi kunne snike oss vekk når vi følte for det. En religiøs oppvåking ble det neppe, men det var kjekt å ha fått det med seg. Et spørsmål jeg derimot ikke klarer å slutte å stille meg selv er hvordan det nicaraguanske folket kan fortsette å være så religiøst når katolisismen i så mange tilfeller kan forbindes med urettferdighet? Conquistadorene kom med «cruz y espada» (kors og sverd) og undertrykte og dominerte urfolket, dagens politikere står i ledtog med kirken, og de dominerer befolkningen bak en skjør fasade av demokrati. Jeg tenker, fabler og snakker mye om ting jeg ikke har peiling på, men jeg er likevel overbevist om at det finnes store mangler i det nicaraguanske samfunn hva angår maktbalanser, og sivile og politiske rettigheter.

Katedralen i León

Jeg har som oftest en visjon og et mål for det jeg gjør. Dette blogginnlegget skulle egentlig handle om sykdommen min og hvordan jeg synes synd på meg selv, gjerne så dere der hjemme kunne få kommentere og ønske meg god bedring. Teksten tok en annen vendingen, men det var nok til det bedre. Å skrive fungerer som en slags terapi, å skrive er refleksjon og struktur av tanker, og å skrive fikk meg til å glemme at jeg var syk for et øyeblikk. Lenge leve pennen (eller tastaturet)!

Må forresten også legge til at det i dag var feiring av San Jeronimo her i León. Slik jeg har fått det forklart er San Jeronimo en av gudene til urfolket (indianerne), og han var en heller liberal gud. Derfor har han i senere tid blitt referert til som Gay (homofil) og i dagens gateparade skulle vi visstnok få se flere menn i dameklær. Det eneste vi så var folk som byttet på å forkle seg som en okse, mens de ble pisket av dansende mennesker på alle kanter rundt dem. På et punkt tok jeg meg selv i å se på den surrealistiske paraden med skeptiske, fordomsfulle øyne. Deretter kom jeg på at jeg var russ i år og løp etter tolvåringer med vannbalong-gevær… Vi har alle vårt.

Oksen i midten

Ikke en del av paraden, men jeg fascineres av nica-damene!

Marianne