Da jeg fikk oppdraget om å være høstens Nica-blogger ble jeg glad, men også en liten smule nervøs. Det skumle med blogging er jo at man ikke kan se sitt publikum. Hvor skal man legge lista når det kommer til å dele og å være personlig? Hvilke rammer skal man forholde seg til? Uansett så syns jeg det er på sin plass med en introduksjon av meg selv, hvem jeg er og hvorfor jeg har reist hele veien til Nicaragua for å lære meg spansk (som min bestefar sa; de snakker spansk i Spania også vet du, Tuva?!). Men det var altså til Latin Amerika jeg dro.

Navnet mitt er Tuva Emilie, og jeg er 25 år. Jeg er født i Trondheim, men oppvokst i både Oslo, på Nesodden, i Australia og i Bærum. Jeg har med andre ord flyttet mye rundt. For fem år siden returnerte jeg til min fødeby, for å studere klinisk psykologi på profesjonsstudiet ved NTNU. Der har jeg virkelig fått smake på det søte studentliv og det som hører med, med stor vekt på frivillig arbeid. Gjennom frivilligheten har jeg fått utleve en av mine store lidenskaper, nemlig reising. Jeg simpelthen elsker å reise, møte nye mennesker, smake på nye kulturer og å utvide mine tanker og perspektiv på verden. Jeg tror vi kan bli mer åpne, aksepterende og ydmyke av å se og oppleve andre deler av kloden vår. Jeg mener dette er gode egenskaper å ha som menneske, som særlig vi i det rike vesten har godt av å få litt mer av.

Kulturstudier er et unikt tilbud for de som ønsker å kombinere studier med reising, og ikke minst KULTUR! Det ligger jo også i skolens navn; at i tillegg til å lære de fagene man har valgt, får man også mulighet til et virkelig dypdykk i den lokale kulturen der man studerer. Som mange andre land i Latin Amerika har Nicaragua en dramatisk historie, noe som følgelig preger landets folk og kultur. Det geografiske landskapet er mangfoldig, med det karibiske hav, dykking og hvite strender i øst, og fjell, natur og kaffedyrking i nord. Leon ligger ved kysten mot Stillehavet, hvor bølgene er enorme og sanden er glovarm og gråsort, farvet av askestøv og sot fra vulkanene som omringer byen…

Her om dagen spurte en av mine nyankomne medstudenter meg om jeg syntes byen Leon var vakker. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk før jeg svarte. Leon er først og fremst en by med liv! En salig blanding av høylytt musikk fra hver butikk, hver kafe, hvert gatehjørne, tuting fra både biler, busser og motorsykler, og plystring, roping og hilsning fra forbipasserende menn på gaten og fra gamle bestemødre som sitter i gyngestolene i døråpningene sine. Det er med andre ord ikke stille i byen, men likevel ligger det en tranquillo ”mañana, mañana”-stemning over hele Leon. Og jeg føler meg alltid trygg når jeg går gjennom de travle gatene. Med sine snart 500 er byen en av de første spanjolene grunnla i Amerika. De fleste husene er bygget i kolonialsk stil, malt i alle mulige farver, som står i stil til de farverike innbyggerne, som både er imøtekommende og smilende, og gjerne vil hjelpe unge skandinaviske studenter som spør om veien på gebrokken spansk. Folketallet i Leon er estimert til drøyt 200.000, men det øker kraftig i studiemånedene, da byen huser landets hoveduniversitet Universidad Nacional Autónoma de Nicaragua (UNAN).

Så sammen med 53 andre medstudenter skal jeg altså leve i denne sjarmerende, om enn noe støyende byen de neste fire månedene og lære meg å snakke spank som en innfødt (eller i det minste så godt at jeg kan snakke med dem)! Så venter det siste året med psykologi når jeg kommer hjem, og kanskje jeg også etter hvert tar fått på voksenlivet, kanskje. Men mañana, mañana, som de sier her i Nica-land.

UKENS NICASTUDENT er Maren Myrvold (31) som kommer fra Hamar, og til vanlig jobber som operasangerinne! Hun dro rett fra rollen som tante Sofie i Kardemommeby til Nicaragua med et ambisiøst mål om å bli flytende i spansk. Maren har mange drømmer for det kommende semesteret; hun ønsker å bli kjent med nye mennesker og få nye venner, både nicaraguanske og nordiske, gjerne noen hun kan reise med i framtida. ”Drømmen er å integrere meg slik at jeg ikke bare er en turist på tur, men faktisk får smake på hvordan det er å leve her. Også vil jeg reise og se så mye som mulig av området jeg er i. Og lære å danse salsa og å surfe!” Hun har altså mange drømmer for det nokså korte semesteret vi skal være her, og mener selv hun allerede er godt på vei med de fleste av dem.

Maren føler seg modig som har reist hit og at hun har funnet seg til rette i byen. ”De første ukene var overveldende, all lyden, trafikken, tempoet, oppmerksomheten fra mennene og advarslene om kriminalitet gjorde meg litt nervøs. Etter bare noen uker følte jeg meg derimot utrolig rolig og tillitsfull, det er som om alle forholder seg til at alt ordner seg her, stress og dårlig tid eksisterer liksom ikke. Å oppleve at ting jeg kan bekymre meg for og stresse med hjemme ikke har noen betydning i en annen kultur, er noe av det jeg elsker mest med å reise. Her henger folk ut av bussdøra i 80km/t, og ingen foretrekker en mine. Har ikke planer om å ta med meg den vanen hjem, men det er en god følelse å erstatte bekymringer med tillit. Det vil helst gå godt.” Når nesen etter hvert vender hjemover til Norge ønsker Maren å fortsette med å prate med alle og enhver (uavhengig av om hun har språk å snakke med!), og å huske på hvor lett og gøy det er å kaste seg ut på eventyr og reise til fremmede land og kulturer uten å planlegge på forhånd.