Denne uka dro hele «klassen» på tur innover i landet, mot grensen til Laos. Overnattingstur i en Ka Tu village. Ka Tu er en etnisk minoritetsgruppe på til sammen 85 000 mennesker, som er bosatt øst i Laos og inn mot midten av Vietnam. Omtrent 62 000 av disse bor i Vietnam. De snakker stammespråket Mon-Khmer i tillegg til Vietnamesisk. Kulinarisk spesialitet for denne minoriteten er ris som er dampet i et bambusrør, og dette fikk vi selvfølgelig smake ved flere av måltidene det døgnet vi tilbragte i landsbyen.
På dagtid gjennomførte vi intervjuer av lokalbefolkningen, og når kvelden kom disket Ka Tu’ene opp med leirbål og tradisjonell dans. Deretter var det overnatting i landsbyhuset (vi var fordelt på to landsbyer grunnet antallet studenter) på flatseng. Helt flat seng, nærmere spesifisert på gulvet i det tradisjonelle trehuset på stylter som Ka Tu’erne er kjent for å bygge.
Det ble et minne for livet med fattige – men lykkelige mennesker, innføring i Vietnamesisk tradisjonell vevekunst, elendige sanitære forhold, slanger i bur og utstoppede aper – topp stemning i Ka Tu village!
Ukas kulturstudent: Lauritz Hekleberg, 19 år fra Røyken
Lauritz var ferdig på videregående skole i juni. Han brukte sommeren på å jobbe, og så dro han og kompis André sammen til Hoi An for å utforske verden gjennom kulturstudier. Lauritz skal inn i militære allerede førstkommende januar, på Setermoen. I påvente av dette ønsket han å se noe helt annet, spise spennende mat, treffe nye folk og oppleve en annerledes kultur.
På forhånd hadde Lauritz sett for seg et fattig land med risdyrkende bønder og dårlige kår. Han har langt på veg fått dette bekreftet, men syns også at Hoi An byr på mye mer i tillegg, blant annet når det kommer til turisme, mat og uteliv. Han trives også godt i studentgruppa, og syns det gir en ekstra dimensjon til turen å oppleve Vietnam sammen med sine nye kulturstudievenner.
«Det var veldig interessant å se hvordan folk bor i Ka Tu village, og på tross av lite penger og ressurser virker de veldig lykkelige. De lever av og for familien sin».
Hva håper Lauritz han tenker på vei hjem?
«Når jeg sitter på flyet hjem, håper jeg at jeg tenker at jeg er forsynt (og klar for militæret)!»
