Til tross for at Leon er en sjarmerende by, må jeg innrømme at det begynner å krible i både tær og føtter etter nye eventyr når helgen nærmer seg. Så, etter forelesning i latinamerikastudier, festet jeg sekken på ryggen og vendte snuten nordover sammen med mine to nydelige tyske samboere (som forøvrig har medisinstudentpraksis på sykehuset her i byen). Denne helgen skulle bylarm, eksosstøv og stillestående luft erstattes med grønne, frodige sletter, mektige fjell og vakker natur.
Etter 6 timer og 3 bussbytter var vi fremme hos vår skjønne vertsfamilie. Litt nord for Somoto, et par kilometer fra grensen til Honduras, bortgjemt i en oase av grønt finnes nemlig en liten bondegård med høner, kuer, okser, griser, hester, katter, hunder og til og med et esel! Og forrige var også tre hvite eventyrlystne jenter å finne på dette magiske stedet. Her fikk vi virkelig innblikk i livet til en typisk nicaraguansk landsbyfamilie; hjelpe mor på kjøkkenet, prate politikk med far (på spansk, ja), og leke med de to sjarmerende guttungene.
Lørdagen ble viet til lek og moro i Canyon del Somoto – hvor vi i timevis fløt nedover elven som dannes av regnvann fra Honduras, mens solstrålene skinte ned på våre smilende ansikter. Her kunne vi også hoppe fra klipper på 2, 3, 4, 5 og 20 meter! Det var imidlertid kun vår lokale guide (som skal sies å være godt over 50 år) som turte hoppe fra den høyeste klippen. Etter vi var gode og mette på vannlek (men imidlertid veldig sultne på lunsj) nådde vi slutten av canyonen, og mens mine to tyske venninner satt seg opp på hver sin høyreiste elegante hest, fikk jeg ri på et lite esel hele veien tilbake til vertsfamilien vår, hvor mor sto klar med en etterlengtet almuerzo. Kvelden tilbragt vi videre under den spektakulære stjernehimmelen, i selskap med en av de bedre rødvinene her nede.
UKENS NICASTUDENT er flotte og kjekke Daniel Steinsbø Garcés (24), som er en av de mange bergenserene i gruppa. Som navnet kanskje tilsier har han latinamerikanske aner – hans mor er nemlig fra Chile, og han har dermed blitt utsatt for det nydelige spanske språket gjennom hele oppveksten, heldiggrisen. Daniel går derfor Spansk II her i Leon dette semesteret. (forts. under bildet)
Den reflekterte og tankefulle, men også lekne og morsomme gutten hadde allerede rukket å ta en bachelorgrad i musikkterapi før han altså bestemte seg for å ta den lange turen over dammen til varme Nicaragua. ”Lenge, lenge før den årlige novemberdepresjonen, den stressende eksamenstiden og kulden som ville inntreffe Norge, visste jeg at jeg trengte en forandring. Bare noen få måneder før avreise falt valget på å dra til Leon. Tross min familie som argumenterte med at Latin-Amerika er et av farligste kontinentene i verden (som i grunnen ikke er annet enn sannheten), foretrakk jeg tanken på friheten til å reise – og i en periode leve på andre siden av vår klode.”
Daniel anser valget om å dra hit som et av sine bedre, og årsakene til dette er mange; ”Først vil jeg påpeke at det å studere språk er en kamp mot tålmodigheten, men det er også en gave til seg selv. Det gir muligheten til å kommunisere med María, Pablo og Juan. I tillegg gir språket på sett og vis en ny tankegang, et nytt perspektiv som man ellers ikke ville hatt og som jeg nå vet at jeg ikke ville vært foruten. Så er det kulturen, som er en helt annen verden. Omtrent alt som er en selvfølge i Norge, er ikke en selvfølge i Nicaragua og visa versa. Det som kanskje har gitt meg sterkest inntrykk er å forlate den trygge boblen i Norge hvor alt er så velkontrollert. Kulturen er som klimaet – her er det varmere. Mennesker som ikke kjenner hverandre hilser på hverandre på gaten og høfligheten er i mye større grad tilstede. Jeg opplever at de lokale ler mer. De eier mindre, men er oppriktig takknemlig for det de har. De bruker mer tid på noe så simpelt som å sitte utenfor huset med naboen sin og snakker om alt og ingenting.”
Men det å hoppe ut av den trygge norske boblen har også sine mørkere sider, noe Daniel også har opplevet. ”Jeg husker hvordan det stakk i hjertet første gang jeg møtte en gutt som åpenlyst sniffet lim på gaten og spurte meg om noe penger til mer lim. Det er ikke unaturlig å fyllekjøre, og selv om det er vakter på gaten, er det ikke helt usannsynlig å bli ranet. Jeg husker også redselen jeg følte da jeg ble vekket for første gang av et jordskjelv. For meg har det vært mange store opplevelser og mange små, men desto viktigere erfaringer som dette oppholdet har gitt meg. Det har gitt meg varige mén og det er jeg takknemlig for. Jeg ville ikke vært foruten et sekund av denne reisen av en opplevelse.”