Når man bor i Nicaragua kommer man tett på både natur og naturfenomener. Hverdagen blir også i mye større grad påvirket av vær og klima. I løpet av oppholdet har vi opplevet tre jordskjelv, tunge regnstormer, utallige strømbrudd og et par ganger har til og med vannet i springen blitt borte. For et par uker siden var imidlertid hele verden berørt av et ganske så magisk natur- eller kanskje vi heller skal si himmelfenomen; fullmånen var nemlig spådd til å vise seg fra sin største og mektigste side på nesten 70 år! Og jeg tenkte som så; hva ville vel ikke vært bedre enn å bevitne dette enn på toppen av en vulkan?!

Så, som tenkt så gjort. Sammen med mine nydelige tyske samboere, et par amerikanske muskelbunter av noen gutter, tre tøffe lokalkjente nicavenner, og Maren og Guro fra klassen la jeg i vei opp de bratte stiene langs siden av Volcan Telica! Turen oppover var mindre tung enn forventet, og utsikten var ubeskrivelig vakker – grønn og frodig natur så langt øye kunne se. Solen skinte varmt på en skyfri blå himmel, og alt lå til rette for en perfekt måne- og stjerneklar natt. MEN, da vi endelig nærmet oss toppen var himmelen blitt mørkegrå, og faretruende skyer både ovenfra og nedenifra omringet oss sammen med den tykke røyken fra vulkankrateret. Etter det første lynnedslaget, etterfulgt av et tordenbrak uten like, åpnet himmelen seg og lot det tunge regnet piske oss hardt i ansiktet, mens vi løp bortover mot teltene våre, som heldigvis var satt opp under stråtak. Håpet om å se superfullmånen stå opp over vulkantoppene sank ned mot null, der vi satt inntullet i tykke pledd og med varm kaffe, ventende på at regnet skulle gi seg. Og slik den alltid gjør her i Nicaland, like brått som den kom, var regnskuren over. Himmelen var imidlertid fremdeles grå og trist, og solnedgangen kunne vi bare glemme å se. Likevel bestemte vi oss for å ta turen oppover igjen til det høyeste (og kaldeste) punktet på vulkanen, i håp om å se et lite glimt av den magiske måneoppgangen. Etter å ha saumfart den grå himmelhvelvingen i over en time var vi stive av frost og klare til å kaste inn håndkledene. Men her er det magien begynner; for nå åpner plutselig operasangerinne Maren munnen og lar de vakreste tonene fra sonetten O mio babbino caro strømme utover i natten, skyene glir med ett sakte fra hverandre og den store, fulle, lysende, mystiske månen titter frem og lyser opp veien tilbake til teltene våre.

Etter et par kalde timer på harde liggeunderlag hører vi ni stykk mobilvekkerklokker plinge i kor. Klokken er fire om natten og vi skal opp for å se soloppgangen. Denne gangen trenger vi verken lommelykt eller fakkel; skinnet fra den store månen er så sterkt at vi fint kan følge stiene opp til krateret i det naturlige lyset. Vel oppe på toppen har det så vidt begynt å lystne i vest, og etter hvert ser vi dagens første solstråler klatre oppover de andre vulkantoppene i fjerne. Å være vitne til at natten går over til dag på toppen av en aktiv vulkan i dette rare, fremmede, eksotiske og vakre landet sammen med så fine mennesker rundt meg må være noe av det mest magiske jeg har erfart på lenge, og jeg tror det skal mye til for å toppe den opplevelsen.

 

 

 

 

UKENS NICASTUDENT er unikumet Trond Schøyen Høgi (25) som i tillegg til å ha vært min dedikerte salsadansepartner dette semesteret, også har bidratt til å gjøre både min og mine klassekameraters skolehverdag litt mer farverik! Den kunstneriske sjelen sammenligner Nicaragua med hjemmelaget vin, og han er så raus at han vil dele noen av sine skildringer om å bo i dette landet med oss;

Nicaragua er som heimelaga vin; det finst mange rare ingrediensar, ein til tider mektig odør, smak som kan føresetje ein tilvenjingsperiode, men produktet gjer meirsmak til tusen. Det er og lurt å drikke mykje vatn når ein nyter Nica.

Det er nett som ein høyrer latinske gitarar når ein vandrar i León sine gater, plukkar til seg ein bolsita med isvatn eller brus og søkjer ly med dei lokale frå solsteiken. Ein Nicaraguenar er sjeldan kvien på å møta framandfolk med eit smil og ein liten prat. Då spesielt den eldre eliten, der det kan glimte i ei gulltann medan ein blir spurt om heimlandet. Eller kanskje ein er heldig og vert fortalt informative skrøner om revolusjonstida og Nicaragua sin rike folklore. Ein kan få mykje spennande for prisen av nokre platanitas. Det er nesten som heile folket haltar litt etter å ha gjennomlevd revolusjon, kontrarevolusjon og dei harde åra i etterkrigstida. Fordrukne uteliggjarar som bærer fillete uniformsluer, høflege herrar som manglar eit og anna lem samt kulehol i fasadar på gamle bygg er alle spor etter ein levande historie som gjennomsyrar landet, byen og folket.

Som Nordmann og medmenneske trur eg det er sunt å leva her. Frå utsiktsposten vår nord i Europa er det lett å få tunellsyn på skjønnheita eller lastane i land som Nicaragua, eller sjå befolkninga som lite meir enn statistikk. Å få snakke med ekte menneskjer som også et, drikk, ler og søv er viktig når ein debatterer dei ulike sidene ved  de-facto diktator Daniel Ortega. Det kan fort medføre ein feberheit lidenskap, men og mykje ny kunnskap. Ein breiare horisont er ei gåve eg skattar høgt. Vidare trur eg perspektiv veks gjennom motstand. Eg trudde eg skulle til eit katolsk høgsete med verdssyn frå 1800-talet, men ungdommane er frustrerande… unge. Opplyste, informerte, like prega av globaliseringa som Skam-Noora. Sjølvsagt er det verdi-forskjellar, og ein kan ha diskusjonar med høg temperatur rundt til dømes abortlova, men den unge og urbane Nicaraguanar er definitivt eit vesen av det 21. århundre.

Her kan eg godt sitere to tenåringar på salsa-skulen vår, då eg intervjua dei om homofile sine rettigheitar: “Me trur det er heilt akseptert å vere homofil her i landet. Folk bryr seg ikkje så mykje. Det finst sjølvsagt nokre idiotas, men kvar gjer det ikkje det?” “Ja,” sa kompanjongen hans, “her er det søren meg meir akseptert å vera homo enn å dansa ballett.” Paradoksalt, kanskje, men det er noko av det eg likar best ved å bu i eit land der pizza-budet kjem seint fordi det låg bak ein hest og kjerre.