I fire måneder har jeg ventet på en opplevelse jeg visste at jeg kom til å huske for resten av livet. Nå skjønner jeg at den også kommer til å forandre det.

Et utsiktspunkt ved båtene ved innsjøen der vi bor i Pokhara.

Bare noen dager har gått siden jeg ankom det som skulle bli mitt nye hjem de neste tre månedene: Pokhara, Nepal. Dagene har vært et eneste stort eventyr. Fra apekatte-sightseeing på «Monkey Temple» i Kathmandu og båtturer i innsjøen bare et steinkast fra hvor jeg bor til «game-night» med alle medstudentene mine og latterkrampe til langt på natt med den nye romkameraten min, slik at vi måtte innføre et «snakkestopp» klokken 23.30 for å være uthvilt til dagen etter. Lykkerusen har spredt seg til hele kroppen og jeg kan ikke vente med å se hva som venter rundt neste hjørne. I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å reflektere rundt mine første dager i dette slående vakre landet.

Swayambhu Mahachaitya – også kjent som “Monkey Temple”.

Jeg må innrømme at jeg var livredd for å reise alene til Kathmandu. 13 timer på fly, for så å overnatte for første gang på hostell med vilt fremmede, og til slutt hive med på en 7 timers busstur i høy temperatur og dårlig infrastruktur. Frykten viste seg å være helt irrasjonell. Reisen gikk på skinner og bare på grunn av en ting: menneskene jeg møtte.

Da jeg kom ut av flyplassen i Kathmandu ble jeg møtt av en taxisjåfør som kunne lære meg mer om religion enn jeg noensinne kunne lært på skolen. Jeg ble fascinert over hvordan hinduer, buddhister og muslimer lever i takt med hverandre, uten problemer. Taxi sjåføren kunne fortelle meg at her i Nepal er de 60% hindu og 60% buddhist. «No problem, same same, God is inside you anyways», avsluttet han.

Jeg sjekket inn på «Flock Hostell», hoppet i dusjen og bestilte meg «Momo» til frokost. Jeg skjønte fort at når du reiser alene er det mye lettere for andre mennesker å prate med deg, sammenliknet om du skulle sittet der i en stor gruppe. En Inder snudde seg til meg og lurte på hvor jeg var fra. Jeg satt meg ved bordet hans og vi endte opp med å tilbringe hele dagen sammen. Fordi han kjente kulturen bedre enn meg var det også mye lettere å bli kjent med de lokale vi senere skulle møte. Høydepunktet ble turen til «Monkey Temple» hvor flere lokale viste oss rundt og lot oss smake på hjemmelaget mat som var hellig og skulle gi oss lykke. Det morsomste var nok hvordan alle ville ta bilde med meg siden jeg ser så såpass annerledes ut enn de menneskene de er vant til.

Neste dag gikk alarmen av 05.00. Solnedgangen kvelden før hadde fascinert meg såpass mye at jeg ville rekke å se soloppgangen før den 7-timers lange bussturen gikk til Pokhara. Heldigvis var det lagt inn mange stopp – til og med en lunsjpause. Der skulle jeg møte det som har blitt mitt favorittmenneske her i Nepal. Jeg kjente henne igjen fra hostellet jeg hadde bodd på og spurte hun om hun anbefalte noe spesiell mat. Senere skulle jeg få vite at hun var fra Egypt og hadde reist hit for å delta på en meditasjonsskole. Vi hadde latterkrampe og fantastiske dype samtaler, og jeg gledet meg til hver gang bussen stoppet for å ta en pause slik at vi kunne fortsette samtalen og hun kunne lære meg mer om meditasjonskunsten sin.

Da vi kom frem ble vi enige om å spleise på taxi til hvert vårt overnattingssted og taxi-sjåføren tok oss til og med på en liten sightseeing rundt i byen. Det første vi la merke til, og ble enige om å gjøre sammen, var å dra på båttur i de ikoniske båtene ved innsjøen en dag i løpet av uka.

Det var litt trøblete å finne frem til mitt overnattingssted, men plutselig så jeg en blond jente som vinket til meg og fortalte meg at det var her jeg skulle bo. Jeg var veldig spent, særlig da jeg aldri har delt rom med noen og lurte på hvordan det kom til å gå (og om det var mange kakerlakker på rommet hehe). Det hadde heldigvis min kjære romkamerat allerede tatt hånd om, og jeg skjønte fort at hun kom til å bli mye mer enn bare en romkamerat (vi snakker bestevenn-materiale her). Huseierne tok meg også veldig godt imot og det er like hyggelig hver dag å komme hjem til dem og barna deres som vil leke gjemsel med oss.

Frokost med romkameraten min fra toppetasjen hvor vi bor.

Senere på kvelden arrangerte Kulturstudier en «game night» med alle studentene. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye på lenge, særlig da vi ble instruert til å knytte en tampong rundt livene våre og dyppe den ned i en vannflaske for så å ha konkurranse om hvem som løp fortest med vannflasken på. Skoledagen etter var nesten like moro med engasjerte forelesere og temaer jeg ikke kunne vente med å lære mer om. Lunsjen ble servert på den lokale restauranten bare et steinkast unna, hvor hele klassen spiser mat sammen hver dag. Noen dager senere var det filmkveld om fattigdom som fikk tårene til å renne, sinnet til å koke, og engasjementet for å bekjempe ulikhet blomstre. Uken toppet seg med yoga og musikk/danse time med verdens kuleste yogainstruktør. Aldri har jeg sett en gjeng med nordmenn så lite sjenerte av å danse og synge sammen.

Yogainstruktøren vår.

Jeg skjønte fort at jeg elsket Pokhara. Det er mye roligere her enn i Kathmandu, noe jeg syntes var betryggende. Naturen er sjokkerende vakker, noe jeg får være vitne til hver dag fra toppetasjen der jeg bor. Mitt favorittsted å jobbe med skole har blitt en «juice bar» ved innsjøen, hvor du nesten ikke får jobbet i det hele tatt fordi naturen rundt er så fin.

Utsikten fra Juice-baren.

Det er ikke mangel på opplevelser her, men reisen mitt hittil har fått meg til å innse at det ikke nødvendigvis er alle tingene jeg har gjort som har betydd noe eller som jeg blir å ta med meg videre, men alle de fantastiske menneskene jeg har møtt. Samtalene, gråten, latteren og alle smilene. Inderen på hostellet, meditasjons-jenta på bussen, min nye romkamerat og verdens kuleste yoga-lærer. Det er de jeg kommer til å huske. Og det var de som gjorde det å reise alene lett som bare det. Velkommen til Nepal!