Jeg hadde hørt rykter om at Pride, eller på spansk: Orgullo, var en stor begivenhet her i Buenos Aires. Derfor måtte jeg selvfølgelig få med meg paraden og festen. Det er en av de mest livlige og gledesfylte feiringene jeg har vært på. Det var en folkefest uten like, kanskje i mye større skala enn 17.mai. Hvis det er lov å si. I Argentina markeres Pride i begynnelsen av november, med vår, sol og gode temperaturer.

Det føltes som hele byen var samlet i Avenida de Mayo, barn, unge, voksne og eldre. Hostellet vi bor på ligger i sidegata, så det var bokstavelig talt en folkefest rett utenfor døra. Gata var totalt forandret. Trafikken var erstattet med boder, et mylder av folk, musikk og glede. Dagen startet med en “feria” i 11-tiden, med boder som solgte pride-flagg, armbånd, kunst og klær. Forskjellige organisasjoner var også representert. Langs fortauskanten sto det parkert åpne lastebiler, som folk sang og danset i. Bilene var også pyntet for fest, med masse farger og slagord. Rundt omkring var det selgere bærende på kjølebager med øl og brus. Andre sto klare for å tilberede Fernet con Coka, som er en høyt elsket drikke her. Matboder var det også nok av. Mye kjøtt, choripan(chorizo+pan), og også noe vegetarmat. Foran Casa Rosada sto det en scene, og foran den, på Plaza de Mayo, var det også full fest. Hele gata var med andre ord en stor feiring, med alle de elementene som hører med.

Det å få oppleve energien og den livlige stemningen var rørende. Spesielt med tanke på skytingen i Oslo i år og paraden som ble avlyst. Det understreker betydningen av å fortsette å synliggjøre mangfoldet av seksualitet, kjønn og kjærlighet. Å fremme stolthet, fremfor sosial stigma. I Argentina ble likekjønnet ekteskap lovlig i 2010, som det første landet i Latin-Amerika og det 10. landet i verden. Landet er kjent for å være ledende hva gjelder rettigheter til transpersoner. Generelt er det høy sosial aksept for lhbt-personer i landet, som er merkbart også i hverdagen her. Samtidig har også Argentina et endringsarbeid som må gjøres hva gjelder holdninger og imøtekommelse av lhbt-personer. Det er alltid rom for forbedring.

Tilbake til feiringen: Rørt vandret jeg altså oppover gata og tok inn hele stemningen. Jeg lot meg friste av en pannekake med dulce de leche. Den var god, men aller mest sølete. Dulce de leche fløt ut fra alle kanter av pannekaken. Før jeg visste ordet av det var det lange, beige linskjørtet mitt fullt av flekker. Sandalene og føttene mine fikk også gjennomgå, og jeg kan bekrefte at dulce de leche er veldig klissete. Jeg gikk derfor tilbake til hostellet for å vaske av flekkene på skjørtet (de gikk av med vann!) og skifte. Heldigvis var det ikke en lang tur hjem.

Klokka fem var det duket for selve paraden. Bilene som hadde stått parkert begynte nå å kjøre oppover Avenida de Mayo, i retning Plaza del Congreso. Jeg syntes litt synd på sjåførene. Hver bil var tett omringet av folk, og det kan ikke ha vært lett å kjøre trygt. Paraden gikk fremover i sneglefart, men ingen hadde det travelt. Når paraden ikke beveget seg fremover var det gjerne musikk- og danseopptredener, og de som var i bilene sang og danset til de som feiret på gateplan. I begynnelsen sto vi og så på paraden, før vi etter hvert også ble ordentlig med i paraden. Det sto ikke på energien til argentinere, for festen fortsatte hele kvelden og videre inn i natten. Jeg liker at Pride feires på forskjellige tidspunkt rundt omkring. Kanskje jeg skal begynne å følge etter Pride-feiringene i alle hjørner av verden? Jeg er usikker på om noen byer kan slå feiringen her i Buenos Aires.

Takk for nå, semana del orgullo BA 2022!

– Tiril