Å sykle på nattestid i Hoi An er en av mine favorittaktiviteter. Ingen andre kjøretøy å se, den friske nesten småkølige luften i ansiktet, det eneste du hører er lyden av alle gresshoppene og andre insekter som synger og din egen sykkel som suser langs asfalten. Stjerneklar himmel og sengen som står i vente etter en lang og solfylt dag.

I helgen har jeg hatt besøk hjemmefra! Godeste Amalie er på reise rundtom nedi Asia her, og har brukt de siste par dagene i Hoi An. Dagen i går starta med at hun kom til hotellet mitt for frokost, før jeg, Amalie og Ingvild (for haugesundsvenner: min vietnamingvild, ikke Amalies Ingvild) heiv oss på syklene og sykla ut til veldig fine Cua Dai beach med høye forhåpninger om å bli veldig brune. Soling, bading og litt mer soling, etter noen timer var vi fornøyde med dosen og klare for å ta fatt på dagen videre. En rolig dag, vel så være. Middag ved elva, jobbsøking, biljardspilling og en vill solbrenthet hos både meg og Amalie. Tipp topp. Det er jo litt Vietnam fra mitt synspunkt da, etter som huden min ikke ser ut til å ha forståelse av det andre har som kalles “underlag”. Jeg tvang selvsagt Amalie til å leie sykkel, og har vist henne mitt Hoi An fra sykkelens synsvinkel.

Amalie har prøvd klær og fått skreddersydd både kjole og sandaler, som man er nødt til når man er i skredderbyen over alle skredderbyer.

 

Vi har drukket billig og enda billigere øl, jeg har prøvd å lære fra meg det som har føltes relevant å komme med kulturelt, historisk og språklig om Vietnam, vi har mimra om gamle og mindre gamle minner og snakka om alt som venner oppdaterer hverandre på når man ikke har sett hverandre på flere måneder. Vi har oppdaga en sykt koselig kafé (hvorfor har jeg ikke funnet den før??), drukket veldig god fresh beer for hele 82 øre, snakket om skolesystemet og andre systemer i USA vs. Canada vs. Norge med et canadisk par som var på honeymoon i Vietnam og overlevd strømbrudd i Hoi An.

Amalie har også fått seg manikyr og pedikyr på spaet som nå kanskje er blitt mitt stamspasted, til tross for at jeg ikke har vært der såå mange ganger, men når du får klem når du kommer og special price viska i øret når du betaler er du vel kanskje stamkunde nok?

I morgen tidlig er det tilbake på universitetet igjen, og det har vært så utrolig deilig med ei fullstendig frihelg uten at jeg har tenkt tanken på å måtte lese på udviklingsstudier, bare å ta dagene veldig med ro og bruke mest mulig tid sammen med Amalie før hun reiser videre i morgen. Denne helga har vært et herlig friskt pust i en ellers ganske hektisk studiehverdag, og det var akkurat det jeg trengte nå. Nå er jeg klar for ei uke med forelesninger om miljø og bærekraftig utvikling (mine favoritter), gjøre researchintervjuer med skreddere for gruppeoppgaven og alt som følger med de siste ukene i innspurten mot studieslutt og eksamen.

Hanne

Læs om udviklingsstudier i Vietnam