Midt oppi studier og gruppeoppgave flyr hverdagen avgårde, samtidig som vi begynner å innse at det går mot slutten. Til helgen er det kun tre uker igjen av oppholdet vårt i India, og jeg er ikke klar for å dra helt enda. Det er fort å glemme hverdagen midt i alle større eventer, så jeg har lyst til å skrive litt om hverdagen her i Pondicherry. Det går kraftig mot sommer her i landet, og det blir varmere for hver dag. Det er knapt mulig å sole seg i ti minutter før man svetter i hjel, og sola er i tillegg mye sterkere enn den var da vi kom.
På tirsdags- og fredags morgener klokken seks, samt onsdags ettermiddag har vi yoga på hustaket vårt. Jeg hadde gått flere uker uten å dra på yoga da jeg på tirsdag bestemte meg for å ta meg sammen og dra meg opp før kråkene sammen med yogamatta mi. Det var kjempedeilig! Vibha, yogalæreren vår, er utrolig flink og behagelig, og denne timen ble jeg, Ingvild og Eirin fotomodeller for facebooksiden hennes.
Foto: Vibha Shah/The Radiant Lotus
Klokken åtte går skolebussen, så noen minutter før det hiver jeg på meg skolesekken, henter kaldt vann i kjøleskapet og går til bussen som står rett rundt hjørnet for huset vårt. Bussturen ut til studiesenteret tar omtrent en halvtime, tid jeg bruker på å lese bøker på kindlen min og studere det indiske livet fra bussvinduet.
India har gjort meg til et frokostmenneske, noe jeg aldri har vært før. Hver dag på bussen gleder jeg meg til frokost, og nå kan jeg også glede meg enda mer til studenttilværelsen. Jeg og havregrøten har nemlig tatt forholdet (om det var noe forhold fra før) til et helt nytt nivå! Det samme gjelder eggerøren og vannmelonen og ananasen. Yummy in my tummy!
Denne uken har vi hatt vår siste uke med forelesninger, siste dag var i dag (men jeg forsov meg og mista bussen). Selv om det er hektisk har vi også fått litt tid til å ta det med ro, på tirsdag hadde vi for eksempel halvannen time mellom forelesning og lunsj, tid som ble brukt på postkortskriving og avslapning i gresset.
Noen ganger har det også at jeg har mistet to-bussen hjem, og i stedet for å vente på bussen som går halv fem har jeg tatt rickshaw. Dette skjedde da vi var en gjeng som stresset med å bestille konsertbilletter til Kaizers Orchetras Siste Dans i Stavanger, og det skjedde også en gang denne uken da vi hadde gruppemøte med seminarlederne fra kvart på to til fem over(…).
For det er også noe vi er i gang med, vi skal bruke de neste to-tre forelesningsfrie ukene på å skrive en gruppeoppgave på omtrent 30 sider. Min gruppe har valgt å skrive om “Farmers suicide”, for det er sånn at det mellom 1997 og 2009 har vært rundt 200 000 bønder som har tatt livet sitt. Det er et veldig spennende (og fucked up) tema, og vi har bestemt oss for å fokusere på hvordan den økonomiske liberaliseringa av India siden 1992 har påvirket dette, ettersom det er i perioden etter liberaliseringen vi ser denne massive økningen i selvmord blant bøndene. Om noen er mer interesserte i emnet synes jeg dette er en bra artikkel.
Ellers drikker vi mye milkshake på internettkafeer og på kveldene ser vi mye film. Jeg og et par andre begynte i helga på et Harry Potter maraton som fremdeles er pågående (er på film fem eller seks nå), og vi storkoser oss med mangojuice, snacks og film. Mama Rani lager indisk frokost til oss i helgene, og ganske ofte spiser vi pannekaker med sjokolade og banan i. Ikke det sunneste kostholdet akkurat, but when in India.. Kråkene, ekorne og gatehundene er blitt våre venner, og jeg har lyst til å ta med meg Romeo, valpen på lokalkiosken, hjem til Norge. Å spise med hendene er blitt en vanesak, og når vi kjøper gatemat på gatekjøkkenet nedi gata for 4 kroner er det ikke alltid vi gidder å hente bestikk på kjøkkenet hjemme. Jeg har ikke dødsangst når jeg krysser veien lenger, hverken til fots eller på sykkel. Dette er et sted jeg kunne bodd så utrolig mye lenger, men i stedet for å deppe over at det går mot slutten skal jeg nyte de siste ukene til det fulle. Og det blir så bra!
Hanne