Hei, dere! Nå er det virkelig på tide med en oppdatering fra landsbygda. Mitt forrige innlegg var tidsinnstilt, og dermed skrevet fra Leon, vi har nemlig ingen telefonsignaler og i hvert fall ingen internettilgang i Lagartillo. Vår Nicaraguanske telefon mottar noen få signaler, men det er kun dersom du tar deg en 20minutters gåtur vekk fra landsbyen i stekende sol og gjennom strategiske myggangrep. For øyeblikket har gruppen min tatt en helgetur til Esteli, en by to timer fra vårt lille hjem. Jeg utnytter derfor sjansen til å kommunisere litt med sivilisasjonen.
Vi har nå tilbrakt nøyaktig to uker sammen med vår lokale familie og alle menneskene som til sammen danner dette lille samfunnet. Lagartillo er landsby med omtrent 130 innbyggere, og den er i hovedsak sentrert rundt en eneste gate med hus på hver side. Det finnes en skole, et bibliotek, et kulturbygg, to kiosker og en liten cafe. Biler er et svært sjeldent syn og all transport foregår via hesteryggen. Her om dagen møtte vi på en gjeng tiåringer som red på hver sin hest, og lekte sisten. Det er heller ikke uvanlig å observere mennesker godt opp i sytti-årene kommer ridende forbi huset, samtidig som de vinker vennlig med cowboy-hatten.
Vi bor sammen med en svært imøtekommende og gjestfri familien, jeg kan dessverre ikke mer avansert spansk enn ”Hola”, men vi kommuniserer fint gjennom kroppsspråk og gjensidig latter. Vi får også hjemmelaget nicaraguansk mat til hvert måltid, og den smaker helt FANTASTISK! Det blir mye ris og bønner, men det imponeres med nye varianter hver dag. Det skal nok nevnes at magen ikke alltid er så takknemlig for den lokale maten, og denne uken har tre av fire tilbrakt mye tid i sengen og på do. Vi blir heldigvis tatt godt vare på, og husmoren vår serverer oss urtedrikker og te dannet på gamle familieoppskrifter. Apropos dobesøk, toalettet vårt er nemlig plassert midt i hønsegården, så vi får selskap av både kyllinger, høner, haner og griser hver gang vi tar turen. Det er nå en ting jeg skal innrømme at jeg ikke er særlig begeistret over, og det er alle edderkoppene som lever her. Dusjingen vår foregår i iskaldt vann med tre nye edderkoppvenner hver gang, i tillegg er det ofte en som venter på deg når du skal legge deg om kvelden. De lokale her mener selvfølgelig at vi er verdens største pingler, og får seg en like god latter hver gang de må komme oss til unnsetning.
Ellers så går vårt researcharbeid veldig bra, vi har gjennomført en helg haug av spørreundersøkelser og en del interessante intervjuer. Migrering er et ytterst aktuelt tema i Lagartillo, så vi har tilgang på mye data. Dette med feltarbeid tenker jeg å skrive litt mer om når vi har avsluttet perioden vår. Nå skal vi ut å oppleve Esteli, før vi tar fatt på vår siste uke i Lagartillo!
Andrea