Spanskeksamen er overstått og dagene frem mot avslutningsfest og avreise har gått unna på et blunk. Plutselig var det slutt, og nå er vi spredt for alle vinder. Mange har reist hjem til gamlelandet, mens vi som fremdeles er på reisefot har fordelt oss ut over hele Latin-Amerika. De aller seigeste skal forbli på reisefot helt frem til påbyggingssemesteret starter i Buenos Aires i begynnelsen av februar (jeg er i grunnen glad for at jeg reiser hjem om drøye to uker). Så vidt undertegnede kjenner til har de fleste så langt reist til Costa Rica, Panama og Corn Islands utenfor Nicaraguas østkyst. Og noen er vel også fremdeles igjen i León?

Selv er jeg i Antigua i Guatemala. Jeg reiste lørdagen vi måtte forlate hostellene og dro til El Salvadors hovedstad San Salvador. Høydepunkter: Fotballkamp på Magico Gonzales Stadio, samt spille biljard med en lokal kar som senere fortalte at han hadde ”jobbet med” å smugle folk over grensen fra Mexico til USA. Spennende å høre på. Videre har vi vært tre dager i Guatemala by. Vi var så heldige å få bli med UNESCO på feltobservasjon utenfor byen. Her ble rundt 250 familier plassert av myndighetene etter at de mistet alt i orkanen Agatha i mai. Jeg tror aldri jeg har sett så ekstrem fattigdom før. Selve Guatemala by har vi stort sett kun blitt kjent med gjennom bilvinduet. Ingen gode vibber. Det lengste jeg beveget meg til fots alene ute på gata på kveldstid var et halvt kvartal for å kjøpe sigaretter. Men: at vi skulle få se Mikkel Gaup, i full mundur, joike live fra en scene i byens sone 6 hadde jeg aldri, selv i mine villeste fantasier, forestilt meg. Så er det er vel ikke sånt jeg fantaserer mest om. Men vakkert var det!

Og nå er vi altså i Antigua, en times kjøretur fra hovedstaden. Og det var først her jeg begynte å tenke tilbake til León. Antigua er nemlig en by som ved første øyekast kan minne om León. Det ble jeg klar over allerede da jeg kikket på kartet på veien hit. Byens naturlige midtpunkt er Parque Central med en katedral ved den østlige enden av parken. Akkurat som i León.  Størrelsen og gatebildet minner ved første øyekast også om León. Drosjesjåføren som tok oss inn i byen fortalte oss at han bodde et stykke utenfor, at det var altfor dyrt å bo der. Og der begynte forskjellene som etter min mening gjør León mye mer interessant og spennende enn turistmagneten Antigua. I Antiguas turistgater har stort sett alle strøm- og telefonkabler blitt gravd ned under bakken, og butikkene får kun lov å plassere små, diskrete skilt som ”glir inn med omgivelsene”. Det hele fremstår som kunstig glatt – selv om det naturligvis er vakkert. Nå påstår jeg heller ikke at det billig for en drosjesjåfør å bo sentralt i León, men jeg opplever i det minste at tilstedeværelsen av ”det lokale” er mye mer synlig der.

En sammenlikning av de to sentralparkene gir noen umiddelbare betraktninger til fordel for León: Jeg tror ikke noe av det man finner i Parque Central der er etablert utelukkende med tanke på turisme. Bodene, iskremtrallene, restauranten(e?), revolusjonsmuseet etc. blir like gjerne benyttet av de lokale (ikke dermed sagt at alle har råd) som av turister. Og ikke minst er det de lokale som preger folkelivet i parken. Særlig er stemningen den siste timen før mørket faller på ganske unik. I Antiguas tilsvarende park ser jeg nesten utelukkende turister. Jeg merker meg en eldre lys dame med sekken sin på magen mens hun nervøst er på vakt – noe det, i det minste på dagtid, er liten grunn til. Butikkene tilbyr stort sett varer som de lokale har liten bruk for (for eksempel reisebøker på engelsk). Det er nå sånn det er. León på sin side er også svært turistvennlig, men på måte som ikke gjør (de aller, aller fleste) stedene turistekslusive. Det mest irriterende forøvrig, og det gjelder over hele Antigua, er at folk maser. Kelnere, gateselgere, butikkarbeidere og turistguider. De kommer bort med brosjyrer og skal forteller hvor bra og billig tilbudene er. Man må gå fra dem for å slippe unna. Noe liknende har jeg aldri opplevd i León. Prisnivået her i Antigua er for øvrig også omtrent tre ganger høyere. Og mens Antigua på mange måter kan betraktes som et regulert utendørsmuseum opplever jeg León som fritt og dynamisk. Kabler henger som spagetti over hodene på oss, neonskiltene belyser de gamle koloniale murveggene og kirkene og katedralenes fasader forblir slitne og upolerte. Med kameraet kan man gå rundt og leke at man er Cartier-Bresson slik han reiste rundt i Europas byer som fotografisk pioner. I Antigua blir man mer som en begeistret tante som stiller seg opp mellom et par indianere til en pris av to-tre dollar (eller Quetzal som gærningene (valutaen altså, ikke indianerne) heter her i landet).

At turismen til León vil øke i årene som kommer føler jeg meg ganske sikker på. Jeg håper bare byen beholder sitt preg og den lokale tilstedeværelsen (riktignok eies mange av de mest populære stedene av utlendinger). Jeg har en ide et sted oppe i hodet mitt om at jeg om 5, 10 år skal ta turen tilbake. Så krysser jeg bare fingrene for at jeg da møter noe av det samme som jeg snart skal forlate (jeg skal en liten tur tilbake før hjemreisen).

Til slutt vil jeg hilse til alle mine medstudenter og si takk for nå. Det var mange som ikke fikk sagt farvel til hverandre (for det kan være litt brysomt også med all denne klemminga). Jeg vil også takke Kulturstudier for et imponerende velkomponert opplegg. Og jeg har helt til slutt lyst til å trekke frem tre av Leóns ”fasiliteter” jeg virkelig vil savne: den lokale pokerklubben, kveldene på stranda og biffen på Mediterraneo. I den rekkefølgen.

Hasta la vista!

Stian Trebein Bringsverd Olsen