Argentina

Argentina - mer enn fotball og tango

“Latinamerikanere er inderlig entusiastiske. I Brasil kaster de blomster til deg. I Argentina kaster de seg selv.” –Marlene Dietrich

En trenger ikke å snakke lenge om Argentina før tango og fotball blir tema. Forfattere og akademikere har anstrengt seg for å finne tangoens melankoli i det argentinske samfunn og den nasjonale arroganse og stolthet i fotballen; de ser tango i fotballen og fotball i tangoen. Slik kan Diego Maradona takknemlig beholde sin sentrale rolle i definisjonen av det genuint argentinske. Men å redusere Argentina til dette er, i beste fall, utrolig kjedelig. I Buenos Aires finner en verdens tredje største jødiske befolkning utenfor Israel. Paradoksalt nok mottok Argentina også en betydelig gruppe nazister etter krigen. Den argentinske hovedstaden ligger helt i verdenstoppen når det gjelder antallet psykoanalytikere per innbygger, de har minst analfabetisme i Sør Amerika, og under 90-tallets økonomiske boom importerte de flere silikonimplantater enn noe annet land. Kanskje det er derfor mange argentinere hevder å representere det smarteste og peneste folket i verden. Buenos Aires blir regnet som Sør Amerikas electronika/techno-hovedstad, men har også et av verdens beste operateatre. Og i det politiske kaoset som fulgte krisen i 2001 hadde landet den tvilsomme æren av å oppleve en presidentperiode som kun varte én time.



Landet har sin formelle religiøse base i katolisismen, men har gitt rom til en bredt spekter av spirituelle uttrykk, fra folkelig kanoniserte helgener og pinsemenigheter til mystiske tradisjoner og New Age-inspirerte verdensbilder. Og, ikke minst, Maradona-kirken. Innen det argentinske religiøse feltet kan det rasjonelle virke absurd og det absurde rasjonelt, og statsautoritet blander seg med magisk realisme.

Det argentinske, eller kanskje mer korrekt porteño (omtaler Buenos Aires innbyggere og betyr ”fra havnen”), selvbildet er uløselig knyttet til den etniske og kulturelle arven fra 18- og 19-hundretallets mange europeiske immigranter, og den nasjonale stoltheten, og kanskje arrogansen, er verdenskjent. Selv Gud har ofte blitt tildelt et argento (argentisk?) statsborgerskap. I Buenos Aires kan en observere en lidenskapelig patriotisme blandet med dyp bekymring for landets fremtid og en frodig politisk mistenksomhet. Militærdiktaturet på 70- og begynnelsen av 80-tallet og dets skitne krig, hvor 30 000 mennesker forsvant sporløst, sitter levende igjen i det sosiale minnet, og generalenes betydelige utenlandslån la grunnsteinene for den økonomiske krisen i 2001. Krisen drev tusenvis av argentinere til gatene i demonstrasjoner, utstyrt med gryter, panner og annet kjøkkenutstyr, i en karnevalsk iscenesettelse av regjeringens politiske maktesløshet. Den store argentinske middelklassen, brått vekket fra 90-tallets neoliberalistiske drøm om et behagelig liv, måtte forholde seg til konfiskerte sparepenger, devaluering og en generell innskrenking av personlig frihet. Og selv om økonomien når virker å stabilisere og utvikle seg, fortsetter argentinerne å betrakte den politiske makten med et vaktsomt blikk og stemme på den minste kjeltringen.

Argentinerne viser likevel et sympatisk talent for å distrahere seg fra den politiske og økonomiske usikkerheten, og kaster seg lidenskapelig inn i alt livet kan tilby. I porteño-natten er restaurantene på sitt travleste rundt midnatt, nattklubbene stenger først når sola er et stykke opp på himmelen, og representantene for gamle og nye penger deler gatene med moteriktige tenåringer, glamorøse transseksuelle, pappsamlere fra byens fattige områder og, i stadig større grad, fulle europeiske turister. I helgene strømmer argentinerne til parkene for å nyte sin mate-te i sola, og i hjemmene og de tradisjonelle parrilla restaurantene tilbyr de overdådige grillene, den italienske iskremen og malbec vinen barmhjertige pauser fra byens nådeløse skjønnhetsidealer.