Vietnam

Finnes det en “Vietnamesisk væremåte”?

Bøker om vietnamesisk kultur handler mye om at deres måte å være og tenke på synes preget av harmoni, hierarki, og respekt for eldre og autoriteter. Familien vektlegges som en særlig betydningsfull enhet, rettere sagt den aller viktigste, både for samfunnet og det enkelte individ. I media og reiselivsbrosjyrer fremstilles Vietnam videre som et smilets land, på linje med andre land i Sørøst-Asia som Kambodsja, Laos og Thailand. Er vietnamesere et harmoni- og familieelskende folk? Og hva har i så fall vært med på å forme deres måte å tenke og handle på?

Et land er mer enn summen av alle de menneskene som bor der, og det sier seg selv at det er vanskelig å uttale seg på et generelt grunnlag. Vi kan likevel fremheve noen sentrale faktorer som har preget vietnamesisk tankegang og handlemåte gjennom historien. Den dominerende religion i Vietnam er buddhisme. Denne religionen, som framhever at mennesket er et resultat av sine handlinger, legger sterk vekt på riktig livsførsel. Også taoisme, som med sin vektlegging av harmoni mellom mennesker og mellom menneskene og naturen, og viktigheten av å unngå alle former for konfrontasjon, har hatt stor påvirkningskraft i Vietnam. Men fokuset på harmoni stammer kanskje i enda større grad fra konfucianismen, en strengt hierarkisk samfunnsfilosofi grunnlagt av Konfucius (Kung-fu-tze), Kinas store folkeoppdrager og morallærer som levde i tidsrommet 551-479 f. Kr. Å være i harmoni med universet var viktig, og ville føre til et friskere og lykkeligere liv, mente Konfucius. Menneskene oppfordres ifølge denne læren til fleksibilitet og kompromisser. Harmonien ble sett i sammenheng med samfunnsorden, og kunne bare opprettholdes ved strenge moralnormer som innebar lydighet og lojalitet overfor overordnede. Troen på forfedre og dyrking av dem, er også et sentralt trekk ved konfucianismen.

Det er ikke mange som stiller spørsmålstegn ved påvirkningen buddhisme, taoisme og konfucianisme, sammen med troen på ånder og naturkrefter (animisme), kristendom og vestlige ideologier som marxisme, har hatt på vietnamesisk tanke- og væremåte. Å se konfucianisme og dens fokus på harmoni som noe allment akseptert blant vietnamesere, og som noe som har betydning for deres identitetskonstruksjon og samfunnsforståelse, er nok også mulig. Men vi er på feil spor hvis det blir et overfokus på slike forestillingers betydning. Mennesker gjør hele tiden valg. I det daglige foretar vi små og store valg som igjen preger den tiden og verden vi lever i, og vi skaper våre liv ut i fra en rekke ulike kunnskapstradisjoner og påvirkningsfaktorer. Harmonifokuset må heller ikke forveksles med fravær av konflikter. Blant annet er ungdom i Vietnam, som ellers i verden, i konflikt med og i opposisjon til sine foreldre og øvrige foresatte. En forskjell synes likevel å ligge i måten konfliktene utspiller seg, at unge vietnamesere ikke i samme grad går i åpen konflikt med de eldre. Dette bringer oss over til betydningen av respekt i det vietnamesiske samfunnet.

Den mest åpenbare måten å vise respekt på er å bruke den riktige tiltaleformen. Man må tiltale andre og omtale deg selv i forhold til alder, kjønn, rang, etc. Hierarkiet gjenspeiles i språkets pronomen, både i første, andre og tredje person. Er du for eksempel en ung kvinne, tiltaler du en ung mann litt eldre enn deg selv ved prononenet anh som betyr ”eldre bror”, og deg selv som em – ”yngre søster”. Det er vanlig at det aller første man blir spurt om når man kommer til Vietnam er hvor gammel man er, om man er gift, har barn, hva man jobber med, etc. Dette er for å vite hvor man skal plasseres i hierarkiet. I litteraturen synes det ofte som om dette hierarkiet aksepteres som en ”naturlig orden” i det vietnamesiske samfunnet. Men mange unge i dag stiller spørsmålstegn ved denne rangeringen, og utfordrer den eldre generasjonen ved for eksempel å si cac ban (”venner”) i forsamlinger, noe som henviser til at alle tilstede er likeverdige.

Familien, og ikke minst pliktene man har overfor den, er veldig viktig for vietnamesere. I litteraturen vektlegges det at hensynet til familien og slektslinjens ve og vel kommer foran alt annet. Kommunismen ble anklaget for å ha ødelagt familien som institusjon. Men selv om dens rolle endret seg dramatisk, peker nyere forskning i retning av at kommunistene mislykkes i å skape ”den sosialistiske familie”. Hva er det da med den vietnamesiske familien? Spør man en vietnameser (eller en inder for den saks skyld) om forskjellen på familie i Asia og i Vesten, vil nok mange svare at den er mindre viktig for mennesker i Vesten. En diskusjon i hvilken grad dette er riktig, eller om familie bare er viktig på en annen måte, vil jeg ikke begi meg inn på her. Et viktig poeng i denne sammenheng er den betydningen familien i Vietnam har rent praktisk, som et sikkerhetsnett i livet; en betydning som ikke er den samme i Norge. Etter at markedsøkonomien grep om seg med full styrke, har tilgang til alt fra utdanning til helsetjenester i økende grad blitt avhengig av inntekt. Subsidier og gratis velferdstilbud har falt bort. I dag blir det stadig større forskjell mellom fattig og rik, spesielt i storbyene. Uten muligheter til ekstern studiefinansiering eller ulike trygdeordninger, er det helt nødvendig, og kanskje også lettere for mange, å innfinne seg med at familien bestemmer. I dag kommer ungdom og deres familier i økende grad i kontakt med strømninger som vektlegger det motsatte av gruppesolidaritet, nemlig selvrealisering, personlig karriere, konsumorienterte trender, osv. Hvilke konsekvenser dette får for familiens betydning er ikke gitt.

Det lønner seg å bevege seg i det menneskelige landskap med varsomhet om man ønsker å få kontakt med andre. Ikke minst er dette viktig i Vietnam, et land med erfaringer fra et autoritært styre med mye overvåking. Mange indre sår til tross, de fleste vietnamesere utviser en imponerende evne til å legge fortiden bak seg og se mot fremtiden, en evne vi i Norge kanskje kan lære litt av?

For å møte mennesker der de er, bør man vise respekt og være ydmyk. Møter blir ikke ”servert”, de skaper man ved å by på seg selv. Klarer man likeledes å ta mye med et smil, viser litt smidighet og har et ønske om å lære, da kommer man langt i Vietnam!